Om reisefantasier og norsk bokhistorie ved forrige århundreskifte
Hva har Knut Hamsun (1859-1952), Jules Verne (1828-1905) og Henry Rider Haggard (1856-1925) med hverandre å gjøre? Sannsynligvis temmelig lite. Men det kan se ut som om deres forleggere hadde sammenfallende idéer om hva tekstene fra disse forfatterne representerte hos leserne.
Titlene som ble valgt for utgivelser i Norge omkring forrige århundreskifte hadde nemlig klare fellestrekk, og spilte på det eventyrlige ved eksotiske reiseopplevelser.

.
Lenge har jeg grublet på hva som fikk Knut Hamsun til å gi sin reiseberetning fra Kaukasus, tittelen:
I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien
– da den kom ut i 1903 – fire år etter hans stipendiereise til Georgia/Kaukasia i 1899.
[kan leses her] [alt. 2]
.

Nesten samtidig (1902) kom også Rider Haggards siste fortelling om eventyreren Alan Quatermain, allerede kjent fra Kong Salomos miner. Boken fikk en nærmest identisk tittel – Et Eventyrland – i norsk oversettelse. Men denne gangen gjaldt betegnelsen opplevelser i Afrika, ikke Eurasia.
Boken var en utgivelse i serien ‘Børnenes bogsamling’, med kortutgaver fra verdenslitteraturen. Blant de aller første i serien som hadde startet fire år i forveien, var også to av Jules Vernes romaner.

Jules Verne oversatt til norsk, til riksmål eller landsmål var på dette tidspunktet noe helt nytt for lesere i Norge, som lenge hadde vært vant til at mye av det som var tilgjengelig av litteratur kom fra København, slik som Hamsuns
I Æventyrland (Gyldendalske boghandels forlag 1903).

I 1894 trykket utgiveren Ludv. B. Aas’ forlag en riksmålsversjon av Vernes En verdensomseling under havet – introdusert som første utgivelse i en (planlagt) rekke kalt: «Eventyrlige reiser».

To år etter kom en oversettelse til landsmål av Vernes roman «Michel Strogoff» som føljetong i målbladet «Den 17. mai», og samme år i bokversjon.
Tittelen som ble valgt for denne fantasireise-fortellingen gjennom Russland og Sibir, vektla også det eventyrlige:
Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk (Sørensens Bogtrykkeri, 1896)

1896

Hamsun kan meget vel i 1896 ha lest den fengslende beretningen om den unge offiseren Michel og hans tilkommende, Nadia – som starter sin begivenhetsrike ferd østover med en togreise ut fra Moskva. Hvorvidt beretningen – dersom den var kjent – medvirket til valg av reisemål eller til ideer for skrivingen, vites ikke.
Faktum er uansett at tre år etter, i 1899, satt Hamsun selv på toget ut fra Moskva, etter å ha startet sin reise i St. Petersburg.

Det kan legges til at lenge før den norske bokutgaven (1896) kom på trykk, gjorde Vernes Russland-fortelling stor suksess som teaterstykke i flere norske byer fra høsten 1884 (mao. året da Hamsun grunnet sykdom returnerte til Norge fra sitt USA-opphold). Avisene fra september -84 indikerer billettpris-økning etter utsolgte hus og forestillingens eksotiserende tablåer, med dans, kor, opptog og slagscener]
[Mer om Vernes russland-fortelling på teater i 1884]

Svært mye er skrevet om det sjangermessig grenseoverskridende ved Hamsuns I Æventyrland, Opplevet og drømt i Kaukasien. Omfanget av hva som ser ut til å være (drømte) fiksjonselementer gjør fortellingen til langt mer enn en reiseberetning. Hamsuns interesse for russiske forfatterskap og hva som sannsynligvis ga inspirasjon for å reise østover etter oppholdet i Finland,
er også kommentert innen litteraturforskningen.
.
Jeg skal ikke gå inn på noe av dette, men som leser kan jeg ikke fri meg fra å reflektere over hva i teksten som kan være observasjoner på reisen og hva som nok er drømmevisjoner. Meget spennende er det også å reflektere over hva mer som kan ha inspirert forfatterens ulike valg: av reisemål, av boktittel og av fiksjonselementer.

Og selvfølgelig er det umulig for en kjenner av franskmannen Jules Vernes Eurasia-fortellinger, å unngå at tankene ledes hen på det romantiske møtet mellom Nadia og Tsar-kurer Michel, blant handelsmenn på toget ut fra Moskva. Medreisende kunne se at de to som til å begynne med fremstår ukjente for hverandre, senere velger å tiltale hverandre som søsken. Leserne forstår at dette kun var ment villedende, og at de senere utvikler et kjæresteforhold.

Hamsun forteller i bokutgivelsen Et Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien, at han på toget møter et ungt, fransktalende forelsket par
– omgitt av handelsmenn (Hamsun,1903: k.III, 27 og 39). Det er fristende å minne om formuleringen ‘drømt’ fra verket/forfatterens undertittel.
For, lignende beskrivelser finnes i Vernes fantasireise-roman, Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk (Sørensen, 1896) .

[Teksten fortsetter her]
Det fremgår altså av begge reisefortellinger at de to unge er ukjente for hverandre når de møtes om bord på toget – og i begge tilfeller beskrives han som militær – nasjonalgardist (Hamsun) eller offiser i kurérkorpset (Verne).
Og, tilsvarende den franske fiksjonsfortellingen er deler av starten på Hamsuns bok (fra s. 9) viet beskrivelser av byen Moskva og Kreml.
Begge fortellingene starter med en togreise for så å fortsette med hest og vogn.
.
Hamsuns forlag, det danske ‘Gyldendalske boghandels forlag’ publiserte også Jules Verne. Og reorganisert som det norsk-danske «Nordisk forlag», utga de en serie av Vernes reiseromaner under en likelydende vignett som den Aas hadde lansert: «Jules Verne. Eventyrlige reiser».
.
Om vi skal dvele ved sammenfall tematisk, forfatterne imellom, er det grunn til å merke seg at det danske Gyldendal, omtrent samtidig med Hamsun-utgivelsen også trykket (den mindre berømte) reiseskildringen Claudius Bombarnac fra 1892, som er en beretning om et journalistoppdrag gjennom Eurasia, med start i Tbilisi via Baku og videre østover.
.
Boken var til salgs i Kristiania fra 1904, presentert slik:
Jules Verne: Eventyrlige rejser VIII, Kristiania – København, Gyldendalske Boghandels forlag  .
[Eng. oversettelse kan leses her]
.

Bokhistorie, tanker i tiden og utgivelsesomstendigheter
Hamsun kom også til Tbilisi og Baku ved Kaspihavet, men han vendte hjemover herfra (via Konstantinopel).

La det være klart: Jeg mener ikke å hevde, og har intet belegg for å anta, at Hamsun leste Jules Verne. Men, i det meget betydningsfulle bokhistoriske perspektivet … (forholdet mellom litteraturens innhold, historie og materialitet – bl.a. dette at utgivelsesomstendigheter og ulike aspekter ved den faktiske eksemplarfremstillingen har påvirket litterære prosesser, og verkenes mottagelse)
… så er det all grunn til å rette søkelyset mot det faktum at det danske ‘Gyldendalske boghandels forlag’ – altså Hamsuns forlag for I Æventyrland i 1903 – bevisst valgte å løfte frem for sine lesere året etter: Vernes reisefortelling om Claudius Bombarnac. En roman som beskriver flere av de samme stedene som Hamsun tar for seg (bl.a. Tbilisi og Baku ved Kaspihavet).
Forlaget (og dermed kanskje også forfatteren?) kjente åpenbart den franske utgivelsen fra 1892 og sørget for å få denne oversatt for det skandinaviske (DK/NO) publikum, parallelt med utgivelsen av Hamsuns reiseberetning.
Altså, slik jeg ser det, som et tematisk apropos.
.
Eventyrlige reiser i Kaukasus fra Gyldendalske boghandels forlag:
Hamsun i 1903 – Verne i 1904
Det sammenfallende ved at ‘det eventyrlige’ velges av flere forlag, som karakteristikk reisetekst-utgivelser omkring forrige århundreskifte, tydeliggjør interessen for det eksotiske og fjerntliggende, som en del av tidsånden.
{PJM sjk}
Det jeg anser som verd å kommentere ved danske Gyldendals utgivelse av I Æventyrland i 1903, er ikke først og fremst eventuelle gjenkjennbare fiksjonselementer fra Vernes roman Michel Strogoff, Tsarens kurér (en togreisende, fornem ung dame som til å begynne med holder skjult at hun har et forhold til en medreisende fra Tsarens hær) …..
Det er snarere det bokhistorisk bemerkelsesverdige ved at forlaget året etter valgte å utgi også en annen av Jules Vernes reiseberetninger fra Eurasia,
i deres serie ‘Eventyrlige reiser’ (VIII). En som altså har innholdsmessige paralleller (slektskap) til Hamsuns bok.

Både den gang og nå fremstår boken Claudius Bombarnac som et mindre vesentlig verk i Vernes forfatterskap, men som tematisk passet perfekt som en oppfølger for Gyldendals leserne i 1904. Derfor ønsket man å gjøre tilgjengelig denne subjektive skildringen til Journalisten Bombarnac, formidlet i førsteperson, av ytterligere en orientalsk togreise som også tok for seg Kaukasia.