To års ferie

Jules Vernes robinsonade fra 1888
– for første gang i komplett norsk oversettelse med alle illustrasjoner gjengitt.
I salg fra 4. desember, 2017
Vidarforlaget 2017, ISBN: 9788279903840  – [Til Nettbokhandel]
Oversatt av Tom Lotherington
Etterord av Per Johan Moe

Utdrag fra etterordet (12s.):

Femten Robinsoner på internatskoletur
Fortellingen om internatskoleguttene som forliser og strander på en ubebodd øy, er en av Jules Vernes såkalte Robinsonader, noe han selv kommenterer i denne bokens forord. Tilsynelatende tenkte han at det var viktig at leseren ved lesningens start får øye på relasjonen til andre romaner med samme handlingsramme. Det at det i det hele tatt er et forord i romanen Deux Ans de vacances (To års ferie), gjør at den skiller seg fra de fleste andre bøkene i serien «Voyages Extraordinaires» («Ekstraordinære reiser»). Boken var, da den utkom i 1888, den 32 i rekken av det som skulle komme til å utgjøre hele 54 bind.
[…] forts.

Litteraturforskere har valgt å betegne denne litteraturretningen med det som er navnet på romanfiguren i den første robinsonaden, nemlig Robinson Crusoe, skapt av den engelske forfatteren Daniel Defoe. I 1719 utkom boken Robinson Crusoe – om Robinson og hans innfødte tjener Fredag, som ikke bare overlever, mens som evner å innrette seg temmelig komfortabelt på en øde øy i Karibia. Tradisjonelt handler nettopp robinsonader om en representant for vår vestlige kultur som strander på en øde øy og som kjapt skaffer seg herredømme over øya – og elegant underlegger seg et bugnende, men ugjestmildt og vilt naturmiljø. Ikke sjelden skildres øylivet i disse fremstillingene i nokså paradisiske vendinger. Robinson Crusoe var en av bøkene som sterkest inspirerte Jules Verne, noe han også var helt åpen om. I flere sammenhenger har han også gitt til kjenne at han stod i gjeld til Edgar Allan Poe, James Fenimore Cooper og ikke minst Johann David Wyss. Sent i sitt forfatterskap skrev Verne forøvrig en oppfølger til den kjente robinsonaden til Wyss om familien Robinson fra Sveits. I forordet til denne boken, Det andre fedreland, sier forfatteren følgende om sine guttedagers lesning av Robinson Crusoe og Den sveitsiske familien Robinson:
«Min barndoms historier var Robinsonfortellinger og jeg har et levende minne om dem, forsterket av gjentatte gjennomlesninger. Senere bøker gjorde aldri det samme dype inntrykk som disse fra mine tidligste år. Det er ikke noen tvil om at min fascinasjon for denne typen opplevelsesfortellinger rent instinktivt igangsatte det kall jeg skulle komme til å følge senere. Det var dette som inspirerte meg til å skrive [Robinsonfortellingene], fortellinger der hovedpersonene er i slekt med de som ble skapt av Defoe og Wyss. Derfor skulle det ikke komme som noen overraskelse at jeg fullt og helt gikk inn for oppgaven [med Voyages Extraordinaires]» – Jules Verne, 1900.

150 år etter Defoe fortsetter Jules Verne øde-øy-tradisjonen i flere av bøkene sine […]
Allerede tidlig på 1860-tallet jobbet han med fortellingen Onkel Robinson. Dette manuset ble først refusert av forleggeren, men ble senere omarbeidet til et av hans lengste verk, Den hemmelighetsfulle øya (1873), som avslutter kaptein Nemo-trilogien [Kaptein Grants barn, En verdensomseiling unde havet, Den hemmelighetsfulle øya.]
Andre ødeøy-romaner er L’École des Robinsons (1881) den foreliggende bok Deux Ans de vacances (1886), og den nevnte fortsettelse av boken til Wyss, Seconde patrie / Det andre fedreland (1900) – som aldri er utgitt i Norden. Etter Jules Vernes død er både forfatterens siste og første robinsonade utgitt. Romanen En Magellanie ble skrevet helt på tampen av forfatterskapet, men ble ikke publisert før i 1998. Foreløpig er heller ikke denne utgitt i Norden. I samme tiår ble hans robinsonademanus fra starten av forfatterskapet utgitt i opprinnelig form. Det norske forlaget Aventura sørget året etter Paris-utgaven for den første oversettelsen av Onkel Robinson utenfor Frankrike (1992).

Den umulige «drømmen om Eden»-myten
Mange Verne-kommentatorer har påpekt den intertekstuelle relasjonen til verdenslitteraturens mytiske Robinson-figur. Det har vært anført av Jules Verne-forskere at Vernes robinsonader er skrevet for å stille kritiske spørsmål ved hele forestillingen om den hvite europeer som overlegen i en fremmed verden – at han ønsket å kritisere selve idégrunnlaget for kolonisering av fremmede land. Litteraturforsker Timothy Unwin omtaler dette forholdet i sin bok, Jules Verne, Journeys into writing: Ved å la den øde hemmelighetsfulle øya gå i oppløsning til slutt i sin fortelling, L’Île mystérieuse, understreker Verne det umulige og utopiske ved «drømmen om Eden-myten». Det umulige ved drømmen er at selve kjerneparadigmet i Robinson-litteraturen, dette å skulle returnere til en Edens hage, snus på hodet i utgangspunktet ved det faktum at den gruppen mennesker som befinner seg på denne øde øya, invaderer den med sine imperialistiske ideologier, utdanning og livserfaring. Vernes litterære grep, å la øya ødelegges mot slutten av fortellingen, symboliserer da også et ønske om å knuse selve koloniseringsideen.
Forfatteren kommenterer sine intensjoner i brev til forleggeren:
«Jeg tok alle de kjente fakta fra Robinson Crusoe, Den sveitsiske familien Robinson, Robinson på 12 år (et barndomsminne), Coopers Robinson og flere andre som jeg kjenner til, og jeg ville at alt som ble presentert som sannheter i disse bøkene skulle være feilaktig i mine»
– Jules Verne 1883.

Sjømannskap og dramatikk
Havet, skipet og sjøreisen er viktige og fremtredende elementer i Jules Vernes romaner. Han vokste opp ved et yrende havnemiljø i Nantes ved Biscaya og drømte tidlig om fjerne kyster. Helt siden han i guttedagene lærte å seile på Loire-elven sammen med sin halvannet år yngre bror Paul (som senere ble skipsoffiser), var sjø og båtliv hans lidenskap. Også i voksen alder fortsatte han å seile. Noen opplysninger går ut på at han faktisk meldte seg til kystvakttjeneste ved Somme-deltaet nordvest i Frankrike og han foretok kortere og lengre reiser på egen kjøl. Flere av Vernes verker er blitt til om bord i hans yacht «St. Michel» – den første i rekken av tre havseilere, alle med samme navn. Etter hvert som farkostene gradvis ble større, kunne forfatteren seile over til England, til landene omkring Middelhavet og opp til Nordsjøen. Forfatterens store seilyacht «St. Michel III» var en tomaster på 100 fot. Med denne seilte han i 1881 blant annet til København sammen med sin bror Paul [som skrev en bok om denne reisen: «Fra Rotterdam til København» – utgitt på dansk i 2017, oversatt av Lejf Rasmussen for Det Poetiske Bureaus Forlag.]
Ifølge hans barnebarn, som har skrevet en biografi om sin bestefar hadde Jules Verne tre lidenskaper: La musique, la mer, et la liberté. Friheten på havet fikk han rikt utløp for gjennom egne sjøreiser. At forfatteren hadde førstehånds erfaring med skip og sjømannskap, vil en Jules Verne-leser med egen båterfaring raskt legge merke til. Denne store interesse for skip og sjø speiles gjennom store deler av forfatterskapet.
Da Jules Verne publiserte fortellingen om de skipbrudne guttene på seilskipet «Sloughi», var han blitt 60 år. Han hadde nettopp gjennomgått en meget tung tid og forskjellige omstendigheter gjorde at han tilbragte en tid i barndomstraktene. Forfatteren var som nevnt en lidenskapelig og erfaren seiler, men i tiden før boken kom ut var han av flere grunner helt avskåret fra alt som het båtliv.

Planene for boken ble lagt mens Verne i 1886 tilbragte et halvt år til sengs på grunn av en alvorlig skade. Sommeren forut for dette hadde han følt seg tvunget til å selge sitt kjære skip, dampseilyachten St. Michel III, for å komme sin gjeldstyngede sønn til unnsetning. Skaden som førte til det langvarige sykeleiet skyldtes en familietragedie. Den 9. mars 1886 hadde han blitt skutt i foten av sin sinnsforvirrede nevø under et attentatforsøk. Uken etter døde hans nære venn og rådgiver, forleggeren Pierre-Jules Hetzel og elleve måneder senere døde også hans mor. Da To års ferie kom ut hadde han nettopp oppholdt seg i de samme omgivelsene som han tilbragte sine lykkelige somre i Chantenay ved Loire-elven, der familien hadde landsted. Denne tiden skildrer han i et essay fra 1890, «Souvenirs d’enfance et de jeunesse» (minner fra barndom og ungdomstid) – skrevet like etter utgivelsen. Her beskriver han tiden i båt sammen med sin bror og han kommenterer Robinson-fortellingene han leste i guttedagene. Det er grunn til å tenke seg at det er sin egen reisedrøm fra denne tiden han vekker til live i romanen. Den som fikk en brå slutt den 9. mars det året bokideen ble realisert.
Åpning på fortellingen, som i første linje dateres 9. mars 1860, skildres akkurat som starten på en moderne action og fungerer lik et anslag i en kinofilm. Vi blir fra første avsnitt revet med gjennom en dramatisk beskrivelse av strabasene om bord på et seilskip i havsnød. Man kan ane at det er en erfaren sjømann som med stor realisme beskriver dramatikken som guttene utsettes for. Farkosten er – lik forfatterens egen – den nettopp «havarerte» skipsdrømmen «St.Michel» – en tomastet skonnert.

[slutt utdrag  – mer i bokutgaven]