[to be edited further]
Edgar Rice Burroughs and the birth of Science Fiction
– about the intertextual relationship to Jules Verne, Henry Rider-Haggard and Rudyard Kipling

Major elements of the story that unfolds in the novels Tarzan of the Apes (1912) and The return of Tarzan (1915), is a mixture of narrative elements gathered from various literary sources of the day: Robinsonade novels, mixed with Kipling’s story about Mowgli in The jungle book (1894), and Malot’s Sans Famille (1878) – and possibly Twain’s The Prince and the pauper (1882).
Burroughs combine literary tropes such as: 
‘surviving on a desert island’ – ‘growing up among animals’ – ‘orphan becoming nobility’.

In my afterword to the Norwegian, 2018-edition of the Verne novel: Voyage au centre de la Terre (1864) /»Journey to the centre of the earth», I try to indicate the intertextual connections from Ludvig Holberg (1684-1754) in the early 1700s, via Vernes extraordinary journey inside the globe in the mid 1800s – on to the more modern allegorical, fantasy stories, where encounters with non-earthly beings force the reader to consider his own way of life.

J.Verne’s subterranean travellers observe a prehistoric man in «centre of the earth» in 1864. Thirty years later H.G.Wells (1866-1946) describe the ways of the ‘morlocks’ in The time machine  (1895). At the same time R. Kipling present his ‘alien’, the noble savage, ‘Mowgli’ (1894), raised by wolves, without human contact and away from the negative influences of man – a clear parallell to Burrough’s literary creation, ‘Tarzan’, growing up among gorillas (1912), just after the turn of the century. 
[No. book titles: Malot: «Frendeløs» /Twain: «Tiggerprinsen»]

[text to follow – so far – in Norwegian only… ]

Bøkene lest som allegoriske fortellinger  
Ludvig Holbergs roman, Niels Klims underjordiske reise (1742) har et allegorisk budskap om vårt eget samfunn, formidlet til oss gjennom Klims beretning om befolkede land på en planet som befinner seg i et univers i et hulrom inne i jordkloden. Indirekte kritiserer Holberg her samtidens eneveldige styre, gjennom måter Klim beskriver sine observasjoner. Dette er fortellergrep som også benyttes i fortellingene til Burroughs, både om landet Pellucidar, At the earth’s core (1914) og om jungelmannen Tarzan of the apes (1912) – men også i senere verk i samme romanserie, der han møter yppersteprestinnen i gullbyen Opar. Underveis forsyner han seg uhemmet av litterære elementer fra, ikke bare robinsonadelitteraturen  – om vi vektlegger ødeøy-tematikken som bakteppe for hvordan skibrudne overlever i åpningen av serien om Tarzen – men faktisk fra både Kiplings «Jungelboken» (1894), og Rider-Haggards «She» [ref. Burroughs beretning om yppersteprestinnen i gullbyen Opar] og kong Salomons gruver. Og i bunnen ligger Jules Vernes roman-idé – reisende på vei til ‘Jordens indre’ får øye på en mann fra fortiden, gjenoppdaget i et land som tiden hadde glemt.

Burroughs gir fortellingen en dypere, allegorisk mening:
[ Uforkortet boktekst, Tarzan of the Apes]

Sitat/Fortelleren: Om det mørke, usiviliserte og uvitende afrika
vs den vestlige sivilasjons opplyste overlegenhet:
kap. VII:  Tarzan of the apes (1912?) – oppdager de døde foreldrenes boksamling:
«Among the other books were a primer, some child’s readers, numerous picture books, and a great dictionary. All of these he examined, but the pictures caught his fancy most, though the strange little bugs which covered the pages where there were no pictures excited his wonder and deepest thought.

Squatting upon his haunches on the table top in the cabin his father had built—his smooth, brown, naked little body bent over the book which rested in his strong slender hands, and his great shock of long, black hair falling about his wellshaped head and bright, intelligent eyes—Tarzan of the apes, little primitive man, presented a picture filled, at once, with pathos and with promise—an allegorical figure of the primordial groping through the black night of ignorance toward the light of learning.»

sitat Jane Porter: –  om at nedarvede, edle, ridderlige og forfinede instinkter som igjen kommer til overflaten, trass oppvekst blant ‘ville’ i det mørke, uopplyste afrika:
kap. XXVI i The return of Tarzan (1915): «The passing of the ape-man»
[se uforkortet boktekst, The return of Tarzan]: 
«The next morning they set out upon the short journey to Tarzan’s cabin. Four Waziri bore the body of the dead Englishman. It had been the ape-man’s suggestion that Clayton be buried beside the former Lord Greystoke near the edge of the jungle against the cabin that the older man had built.

Jane Porter was glad that it was to be so, and in her heart of hearts she wondered at the marvelous fineness of character of this wondrous man, who, though raised by brutes and among brutes, had the true chivalry and tenderness which only associates with the refinements of the highest civilization.»

og: kap XVII:
The last remnant of his civilization was forgotten—he was a primitive man to the fullest now; reveling in the freedom of the fierce, wild life he loved, gloating in his kingship among these wild blacks.

Intertekstualitet
I bokhyllen på min lugar, som fungerer som studerkammer og skrivestue, står min fars slitte eksemplar av boken Tarzan, apenes konge [NB.no]  fra Widju Simonsens forlag, utgitt i forkortet norsk versjon i 1932. Han kan ha lest den i 12-års alderen eller kort etter. Johan Saastads sterkt forkortede oversettelse (og sensurerende tilretteleggelse) gjengir på langt nær det komplette bildet av Burroughs fascinerende og velskrevne verk. Selv leste jeg også flere bind av denne meget populære, forkortede guttebok-serien i sin tid. Men først i høyst voksen alder ble jeg kjent med tekstene til Burroughs i uforkortet versjon, og derigjennom evnet å se de meget klare intertekstuelle forbindelsene til verdenslitteraturens klassikere. 

Forfatteren Burroughs har forsynt seg rikelig, og sammenkoblet en rekke elementer fra meget sentrale fabelprosa -verk fra samtiden. Kort tid før Tarzan -fortellingene begynte som føljetonger i det amerikanske ukemagasinet All-Story i 1912 (ofte omtalt som et pulp-magasin), hadde Jules Verne skrevet Le Village aérien (1901) [utg. som «Byen i luften» på N. 1902] der han – temmelig sikkert inspirert av Darwins teorier og alt snakk i tiden om en mulig ‘missing’ link – presenterer for leserne en fortelling der engelske oppdagelsesreisende angivelig kommer frem til en by i jungelen, bebodd av nettopp en slags, halvt menneske – halvt ape -vesener. Burroughs benevning av gruppen primater som han omtaler i sine Tarzan-fortellinger: ‘antropoider’ – og som i enkelt oversettelser ganske enkelt omtales som goriller – kan ha opphav i, nettopp en slik distinksjonen. Ikke ape – ikke menneske.

Burroughs fortelling kan også sies å ha et slektskap med Jules Vernes forfatterskap gjennom fortellergrep og virkemidler. Som en sidehistorie til hovedfortellingen, har han parallelt med handlingen – et ‘comic relief’ – skrevet inn en halvkomisk samtale mellom to engelske professorer [NN+NN] – på tilsvarende vis som Verne tidvis tar pause fra handlingen gjennom humoristiske beskrivelser av de parallelle opplevelsene til reporterfigurene Blunt og Olivet, i Vernes roman «Tsarens kurer» (Fr.1876). 

Tarzan -helten opptrer også i lengre perioder som den ‘skjulte hjelperen’ – på tilsvarende vis som vi kjenner Kaptein Nemo og hans rolle i Vernes fortelling om «Den Hemmelighetsfulle øya»
R.Kiplings Mowgli-figur fra jungelboken (1894), oppfostret av ulven Akela i Indias jungel. Vi kan høre en viss fonetisk likhet i Tarzan-fortellingen – apemoren Ke[a]la.
.

Utdrag fra etterordet til Reisen til jordens indre: (P.J.Moe, Vidarforlaget 2018)
Om skjulte verdener og møte med fortiden.
13. mai 1867 kom verket i en fornyet utgave på fransk, nå med 56 [?] tegninger av den franske billedkunstneren Édouard Riou. (Det er denne utgaven som er grunnlaget for foreliggende oversettelse). Da verket ble nyutgitt på denne måten (7. opplag), hadde forfatteren lagt til mer enn to hele kapitler. Høyst sannsynlig var dette inspirert av den siste tids vitenskapelige nyoppdagelser. Årsaken var at etter at romanen ble påbegynt hadde [Charles] Darwins store verk om Artenes opprinnelse kommet ut i Frankrike.  {N:På fransk i 1863. Orig .tittel (London 1859): On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life} I tillegg hadde den franske forskeren Boucher de Perthes’ utgravninger24 ved Abbeville, avdekket et menneskelig kjevebein fra forhistorisk tid.
Dette at mennesker og dyr skulle ha samme opphav – at mennesket ble påstått å ‘avstamme fra apene’ var oppsiktsvekkende teorier og ble av mange oppfattet som uforenelig med kirkelig skapelses-tro. Man spurte seg om bevis i naturen for arter som representerte et mellomstadium25. ‘The missing link’ var derfor på alles lepper. I Vernes 1867-utgave, gjennom kapittel 38 og 39, og flere avsnitt i kapittel 37, kan vi lese om hvordan de reisende i jordens indre finner et menneskekranium og like etter møter et lys levende kjempemenneske.
.
Idémessig går det en linje, litterært og historisk gjennom fiksjonsfortellingen til Holberg, Poe, Verne og videre. Berømte forfattere tok opp arven kort etter av Verne gikk bort i 1905. Sherlock Holmes-forfatter Arthur Conan Doyle (1859 – 1930) utga i 1912 romanen The Lost World, der professor Challenger oppdager forhistoriske dyr på et avsidesliggende fjellplatå i Amazonas-jungelen. Ingen tror på historien og en avisjournalist blir med tilbake noen år etter for å etterprøve professorens påstander. På denne reisen viser det seg at det også finnes fortidsmennesker på fjellplatået.

Den amerikanske forfatteren Edgar Rice Burroughs (1875-1950) er kanskje mest kjent for sine mange bøker om Tarzan (1912), som faktisk kom ut første gang samme år som Conan Doyles The Lost World. Burroughs skrev fra 1914 en rekke fortellinger som foregår i landet Pellucidar. Det hele starter i fortellingen At the Earth’s Core, ved at fortelleren møter arvingen til en gruveformue som har oppfunnet et gigantisk tunnelborende kjøretøy. Under en test i Sahara viser det seg at den ikke kan returnere. Etter å ha boret enormt dypt nedover ankommer farkosten innsiden av jordskorpen som viser seg å være beboelig, som hos Holberg. Her bor det både intelligente reptil-vesener og steinaldermennesker.

Enda tettere på ideene til Doyle og Verne er Burroughs i 1918 gjennom The Land that Time Forgot, den første av tre i den såkalte Caspak-serien. Fortelleren, Tom Billings drar her på leting etter en Bowen Taylor, forfatteren av et oppsiktsvekkende manuskript som hadde blitt funnet flytende utenfor Grønland i en termos. Her kommer det frem en historie som kombinerer Vernes ideer om fortidsfauna i jordas indre med «Nautilus»-fortellingenes ubåtbaser på utilgjengelige øyer som hadde undervanns-innseiling. Etter mange forviklinger under første verdenskrig befinner amerikaneren Taylor seg ombord på den tyske ubåten U-33 og har havnet langt syd i Stillehavet uten nok drivstoff til å vende hjem. En internasjonalt sammensatt gruppe av marineoffiserer og fanger havner like utenfor en tilsynelatende øde øy omkranset av en uoverstigelig fjellkjede. Det viser seg allikevel å være mulig for ubåten å komme inn via en undersjøisk tunnel som leder inn til en paradisisk lagune som har vært totalt avsondret fra resten av verden i århundrer. Her bor det fortidsdyr og menneskelignende skapninger. 

Det bør også nevnes (i denne sammenhengen), at i tillegg til den allment kjente Tarzan -figuren – urmennesket fra jungelen – vendte Burroughs 13 år etter unnfangelsen av Tarzan, tilbake til denne Vernianske forestillingen/idéen, om dette å skulle oppdage en ‘steinaldermann’ isolert fra omverdenen i romanen «The eternal Savage» hovedplottet har store likheter med Tarzan-fortellingene: ‘[amorøse følelser bruser opp når] amerikansk kvinne møter muskuløs villmann i afrikas jungel’

Det skulle(er vel) være overflødig å understreke at i etterkant er rekken av øvrige arvtagere etter Holberg, Poe og Verne lang og lengre enn lang. Fantastiske fortellinger om skjulte verdener innenfor eller utenfor kloden fortsetter å komme.

———
Relaterte adaptasjoner:
H. Rider-Haggard: «She» 1965   

.
Edgar Rice Burroughs: «The Legend of Tarzan»