Leste Richter Frich,  Falch-Ytter og kanskje Hamsun – Jules Verne?
Omkring forrige århundreskiftet var den franske forfatteren Jules Verne en meget berømt forfatter – også i Norge. Dette fremgår av mange avisoppslag. Forfatterens romaner gikk som avisføljetonger, og teaterversjoner av flere av fortellingene fikk stor oppmerksomhet også før romanene kom i norske bokutgaver.

I flere tekster på jules-verne.no og moesbok.com omtaler jeg visse norske personligheter som på ulike måter var i kontakt med forfatteren. Jeg har spesielt omtalt Nansen, Bennett, Boeck og Schweigaard.  Men jeg har også pekt på litterære berømtheter som helt uavhengig av kontakt er interessante å belyse gjennom sitt virke parallelt i tid. Både Tolstoi og Ibsen er født samme år som Verne og det kunne være spennende å få innsikt i hva de eventuelt visste om hverandre. (Eksakt samtidig som Vernes fortelling Michel Strogoff, Tsarens kurer kom på trykk første gang, ble Peer Gynt uroppført som teaterstykke i Christiania til nyskrevet musikk av Grieg. Samtidig gikk også den russiske forfatteren Tolstois Anna Karenina som tidsskrift-føljetong).

Som i svært mange andre land har Vernes forfatterskap også i Norge inspirert til skriving – for teater, opera og rent litterært. Temaet Verne-resepsjon i Norge, eller forskning på norske forfattere som måtte være inspirert av romanene til Jules Verne er ikke mitt felt. Men noen ganger dukker medietekster opp som hevder at, ‘forfatter NN er den norske Jules Verne’ eller at nevnte forfatters bok helt klart innehar litterære lån fra Jules Verne. I noen slike tilfeller har jeg tillatt meg å komme med utdypinger eller avklaringer.

Vi vet lite om hvilke norske forfattere fra samtiden som leste eller lot seg inspirere av Jules Verne. Jeg har tidligere kommentert at Knut Hamsun (1859-1952) som også var en av Vernes samtidige, kunne ha lest eksempelvis Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk på norsk i 1896 – eller kjente Vernes Russland-fortelling fra teateroppsetninger som fikk riktig mye avisomtale i Norge i 1884 – noen år før Hamsun la ut på sin reise i Kaukasus i 1899. Kanskje kjente han også Vernes fortelling fra det samme geografiske område – om journalisten Claudius Bombarnac  fra 1892. Det  er nemlig slik at forlaget hans, det danske Gyldendal åpenbart følte det var høyst naturlig å publisere denne (i 1904) omtrent samtidig som Hamsuns egen bok “I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien” (1903).
[Hamsuns ‘Æventyrland’ her]  [Verne: ‘Claudius Bombarnac’ her, eng.]
[les mer om ‘det eventyrlige ved reisen’ – om forlagsmedvirkning og bokhistore]
Oluf Vilhelm Falch-Ytter (1832-1914)
Den norske juristen, forfatteren og barneblad-redaktøren, Oluf Vilhelm Falch-Ytter skrev bøker for barn og unge. Han var 4 år yngre en Jules Verne som faktisk også var jurist-utdannet. Muligens kjente nordmannen til det franske forfatterskapet, selv om svært få titler var oversatt til skandinaviske språk da han selv startet å skrive. (Fem uker i ballong hadde imidlertid kommet ut på svensk)

En av Falck-Ytters mest kjente bøker – Haakon Haakonsen. En norsk Robinson – er en fortelling om sjøreisen til en norsk gutt og ikke minst en  blindpassasjer med det engelsk-klingende navnet Mary. I boken beskrives deres kontakt med sjørøvere, et skipsforlis og opplevelser som strandet på en øde sydhavsøy. [kan leses her]

Fortellingen kom ut som føljetong i Falck-Ytters eget magasin ‘For ungdommen’ fra 1868-69 og i bokform 1873. Dette var kort tid før også en av Vernes mest kjente Robinsonader L’Île mystérieuse (1874-75) [Den hemmelighedsfulde ø] kom ut. Vernes bok var imidlertid siste bind i det vi kaller Nemo-trilogien, som vel å merke starter med romanen Les Enfants du capitaine Grant (Kaptein Grants barn) og kom ut som føljetong i familiemagasinet til Vernes forlegger Hetzel: ‘Magasin d’Éducation et de Récréation’ fra 1865 til 1867.  (svensk utg. 1872)Publiseringstidspunktet er vesentlig. Vernes bok om barna til den skotske Kaptein Grant – Robert og Mary – kom med andre ord ut på fransk året før Falch-Ytters Robinson-fortelling startet som føljetong i Norge. Og fortellingene har påfallende likhetstrekk: I begge tilfeller dreier det seg om barn på en lengre sjøreise til den sørlige halvkule, mytteri og sjørøveri, dette å overleve på en øde øy, og i begge fortellinger har en av hovedpersonene navnet Mary. Hos Verne var hun riktignok ikke blindpassasjer.

En blindpassasjer med bortimot likelydende navn – Marie – finner vi imidlertid i en annen mulig, Verne-inspirasjon for Falck-Ytter, men som ikke forutsetter kjennskap til fransk. Det danske magasinet «Illustreret folkeblad» (1857) trykket to år etter originalutgivelsen i Paris en oversettelse av Vernes kortfortelling: Un hivernage dans les glaces (1855). Fortellingen En overvintring i isen handler om en lengre sjøreise på leting etter franske fangstmenn som er savnet utenfor kysten av Nord-Norge. Med på toktet nordover er blant andre den unge Marie som har sneket seg med.  Akkurat som hos Falck-Ytter er hun blindpassasjer om bord. Ekspedisjonen velger å fortsette letingen over havet utenfor Østgrønland der de avskåret fra omverdenen blir tvunget til å overvintre i isen – derav boktittelen. [Mer om boken her]

Gjert Øvre Richter Frich (1872-1845)
«Mange har sammenlignet Øvre Richter Frich med den franske forfatteren Jules Verne»
(Dr.Spruce books.com)
«I beste Jules Verne stil lar Øvre Richter Frich fantasien dra av sted i dette spennende eventyret lagt noen år frem i tid. Ilmari Erkos hyperavanserte flyvende ubåt går på elektrisk energi og inneholder mange tekniske finesser som ville vært banebrytende den dag i dag»
[Storytel.no /Bokklubben.no /Bokelskere.no]

Noen skribenter har pekt på Jules Vernes undervannsbåt “Nautilus” (En verdensomseiling under havet) i et forsøk på å indikere en mulig litterær inspirasjon for den norske forfatterens fantasifulle farkoster i Jonas Fjeld -bøkene De sorte gribber (1913) og ikke minst Flyvefisken – en fortelling om en verdenskrig (1914).

Undertegnede samstemmer i at det fremstår noe påfallende hvordan forfatteren beskriver farkosten “Flyvefisken” som kan ferdes i luften, og så vel til lands som til vanns – ikke minst under vann. Og, at man i fortellingen kan ane en mulig påvirkning fra Vernes forfatterskap. Men selv ville jeg peke på to helt andre av Vernes litterære verk – der de  innholdsmessige sammenfall er en god del klarere – om vi skal tydeliggjøre en slik intertekstuell forbindelseslinje mellom Verne og Frich.
Selvfølgelig kunne en skribent godt komme til å tenke seg til et slikt fantasifartøy på egenhånd, uavhengig. Men omstendighetene og tidspunktet for de to forfatternes bokutgivelser i perioden, kan gi en indikasjon om mulig inspirasjon for Øvre Richter Frich. At han kjente forfatterskapet er sikkert. Forfatterne Poe og Verne omtales i Jonas Fjeld serien – eksempelvis i Guldaaren fra 1912.

«Flyvefisken» inspirert av «l’Épouvante» ?
10 år før Jonas Fjeld -boken Flyvefisken (1914)  kom ut, trykket Hetzel–forlaget i Paris – i  Jules Vernes nestsiste leveår – romanen Maître du monde (1904). Fortellingen har aldri utkommet på norsk i bokversjon, later det til (Svensk utg.1972). Den foreløpig eneste norske utgaven fikk navnet “Verdens hersker” da den ble publisert som tegneserie i i 1961 (Illustrerte Klassikere).

Dette var Jules Vernes andre roman om Ingeniør Robur, han som tjue år tidligere hadde forskrekket verden med sitt multipropell-helikopter: «Albatross» i romanen Robur le Conquérant (1886).

Da oppfinner Robur kom tilbake i 1904 var det med den fantastiske farkosten som var både et fly og et amfibium:  «l´Épouvante»   (‘Terror’ i engelske oversettelser)

Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene var Richter Frich, som behersket fransk, aviskorrespondent og stasjonert i Paris en periode omkring de årene da Vernes aller siste romaner kom ut i Frankrike – deriblant boken om den utrolige fremtidsfarkosten «l’Épouvante» i 1904. Jules Vernes roman Maître du monde der den flyvende «l’Épouvante» er sentral, var selvfølgelig sterkt inspirert av brødrene Wrights pionerflyvninger året før. [kan leses her]

I tiden etter skjedde en rivende utvikling i luftfarten. Norske Tryggve Gran fløy som den første over Nordsjøen samme år som Richter Frichs roman Flyvefisken kom ut, i 1914. Nær sagt samme dag som den 1. verdenskrig brøt ut, landet Gran på Jæren etter flyvningen, med sitt Bleriot-fly – en flytype som omtales flere ganger av dr. Jonas Fjeld i Richter Frichs bøker:
«jeg er noe av en aviatiker selv…. og kjenner Bleriots aeroplaner» (I sølvlandets natt, 1913).

Jules Vernes roman Maître du monde var kort etter krigens slutt planlagt for norsk utgivelse – med tittelen «Verdens behersker» – men ble trolig ingenting av. (ingen eksemplarer er kjent). Utgivelsesplanene kjenner vi  fra annonsering for hefteversjonen av Cammermeyers 1918-utgave av Den Hemmelighedsfulde Ø.

Det står at romanen «Verdens behersker» også snart vil bli tilgjengelig og er klar for bestilling. Verket var med andre ord godt kjent i forlagskretser i Christiania og muligens under oversettelse da «Flyvefisken» ble skrevet i 1913. Kanskje kjente Øvre Richter Frich også til disse utgivelsesplanene gjennom sine kontakter.

I Jonas Fjeld -serien er det den finske oppfinneren ved navn Ilmari Erko som skapte den oppsiktsvekkende farkosten ‘Flyvefisken’ og som kan sies å gjøre visse boktekster i serien til science fiction –aktige fortellinger. Gjennom forfatterens navnevalg for ingeniør-figuren og en av Frichs heltinne-roller, får vi en viss indikasjon på at vi muligens har å gjøre med et litterært lån fra ytterligere en Verne-fortellingen. I romanen Face au drapeau [vendt mot flagget] fra 1896 (ikke utg. i N.) møter vi også en spesiell oppfinnelse. Sentralt i fortellingen er en pansret, elektrisk drevet undervannsbåt ved navn Tug, laget av ingeniøren ‘Serkö’.
[JV sitat]. [bok kan leses her]

I samme fortelling hører vi også om skonnerten «Ebba» som i følge Verne har norsk opphav, men angivelig er bygget i Gøteborg.
[JV sitat] «le nom d’Ebba, et celui-là est de pure origine norvégienne.»
[JV sitat kap. X – om Tug og Serko, her i eng. oversettelse:
[…] the construction of the schooner Ebba at the shipyards of Gotteborg, in Sweden, he gave to the Cramps of Philadelphia, in America, the plans of a submarine boat whose construction excited no suspicion. […] The boat was constructed from a model and under the personal supervision of Engineer Serko, and fitted with all the known appliances of nautical science. The screw was worked with electric piles of recent invention which imparted enormous propulsive power to the motor. ]

Fra begge disse fiksjonsnavnene hos Verne er veien kort til Richter Frichs navnevalg Erko for Fjelds finske oppfinnervenn, og heltinnen Ebba Torell, i en annen av Jonas Fjeld -bøkene – I sølvlandets natt.

Og med det samme vi er på utkikk etter mulige, inspirerte navnevalg og sammenligner med Vernes forfatterskap, kan man jo spørre seg: Var det tilfeldig at Richter Frich i romanen Nordlysets datter (1934) kaller den beryktede russer på Sibir-oppdrag for ‘Ivan A. Ogaref’ …?
– Altså det samme navnet (Ivan Ogareff) som Verne ga antagonisten (han som ga seg ut for å være Tsarens kurér) i romanen Michel Strogoff, og som skildrer en reise gjennom Sibir. (Verne, 1876)
«Det var selve den berømte eller beryktede Ivan Abramovitsj Ogaref, souchef ved det hemmelige politi i Moskva, som mellom to henrettelser hadde tatt sig tid til en liten vårinspeksjon rundt omkring i Nord-Sibir» […]
«Ogaref skjøt ned uten lov og dom og han vek heller ikke tilbake for utsøkte pinsler […]» (Frich, 1934) ]

 

Narratologi og Dramaturgi
Tenker man først at Jules Verne kan ha vært en inspirator for Richter Frich – får man kanskje øye for også mer narratologiske virkemidler. Romanen Flyvefisken kan sies å inneha dramaturgiske lån fra Jules Verne, ikke minst presentasjonen av hans berømte roman om undervannsbåten Nautilus, i En verdensomseiling under havet. Begge fortellinger starter med observasjoner av et mulig sjøuhyre (- en sjøorm? /Richter Frich). Og i de påfølgende beskrivelsene vektlegges farkostenes lysende gule øyne:

Richter Frich, Flyvefisken (1914):
«Farven var grønlig med sterke grålige avskygninger. Og i dyrets hode stod det to ‘glinsende gule øyne’ på stilk som stirret ondskapsfullt omkring sig.»

Jules Verne:  (Verdensomseiling under havet/ Vingt Mille Lieues sous les mers (1870) kap.VI
«la mer semblait être illuminée par dessus. […] immergé à quelques toises de la surface des eaux, projetait cet éclat très-intense, mais inexplicable, […] Cette magnifique irradiation devait être produite par un agent d’une grande puissance éclairante.[…] « Ce n’est qu’une agglomération de molécules phosphorescentes, s’écria l’un des officiers. — Non, monsieur, répliquai-je avec conviction. Jamais les pholades ou les salpes ne produisent une si puissante lumière. Cet éclat est de nature essentiellement électrique…»
–
Utdrag eng. ov. kap.VI:
“the sea seemed to be lit up from underneath.  […] Submerged some fathoms below the surface of the water, the monster gave off that very intense but inexplicable glow […].  This magnificent radiance had to come from some force with a great illuminating capacity. […] a blazing core whose unbearable glow diminished by degrees outward.”