For første gang kommer den nå i komplett, norsk oversettelse med alle illustrasjoner gjengitt.
Utgivelsen, Reisen til jordas indre som er i salg fra august 2018,  er den 10. boken i Vidarforlagets Jules Verne-serie. [Liste]
ISBN: 9788279902065 – [Til Nettbokhandel]
Oversatt av Tom Lotherington
Etterord av Per Johan Moe
I etterordet til utgivelsen kommenteres verket i norsk-dansk, bokhistorisk sammenheng, den litterære ‘hollow earth’ -tradisjonen (Holberg, Poe, Verne, Doyle, Burroughs) og likeså det faktum at forfatteren fletter inn i romanen mye selvopplevd tilknyttet Hamburg, Kongsberg, Heddal og København fra Vernes egen reise nordover i1861.

Utdrag av etterord:
«En reise til Jules Vernes indre»
Med romanen Reisen til jordas indre får vi den fantastiske litteraturens første tidsreise, idet Otto Lidenbrock og hans nevø Axel støter på forhistoriske vesener fra «en verden som tiden glemte» inne i kloden. Boken kom ut bare halvåret etter romanen om Kaptein Hatteras’ eventyrlige ferd til Nordpolen, og sammen speiler de på mange måter forfatterens interessefelter og litterære prosjekt. Jules Verne tar leseren med inn i sin fascinasjon for vår egen klode, og demonstrerer ikke minst sin helt spesielle interesse for det nordlige. Samtidig introduseres flere sentrale fortellergrep som senere går igjen i forfatterskapet. Fortellingene bygger ikke sjelden på kryptogram som skal avkodes og gjennom fantasireisene som skildres følger vi gjerne med en liten gruppe mannlige reisende – og ofte, som i foreliggende verk – er vulkaner eller annen seismisk aktivitet sentral.

«Jeg følte en dragning mot de aller nordligste områder, slik som kompassnålen trekkes nordover, uten å vite hvorfor…
Og i tillegg, jeg elsker de kjølige landene ut fra temperament.»
Dette skrev Jules Verne i en påbegynt dokumentartekst om sin egen reise til Skandinavia i 1861, tre år før romanen kom ut i Frankrike. Norge var reisemålet og i fylkene på vestsiden av Oslofjorden, hovedstaden og Mjøstraktene tilbragte han i alt 17 dager. I forkant av reisen hadde han lest en stor mengde reiselitteratur om Norden, men også Norrøne, litterære kilder – som Snorres Edda og Heimskringla. Kjennskap til sistnevnte, den norske kongesagaen, kommer jo klart frem i romanens første del. Men at han også kjente vår gamle gudelære kommer meget tydelig frem i nevnte dokumentartekst – som gjengis oversatt til norsk i tilknytning til etterordet i Vidarforlagets utgivelse.

Romanen om reisen inn i jorden ble til mens Vernes reise nordover var friskt i minne. Og, faktisk er det flere av ‘stoppestedene’ langs Professor Lidenbrocks og nevø Axels reiserute underveis til Island, som samsvarer med forfatterens egen reise. Mine studier av forfatterens dagbok indikerer klart at mange detaljer i fiksjonsfortellingen er selvopplevd.

Det er ukjent hvorvidt forfatterens dokumentartekst opprinnelig inneholdt flere kapitler. Dette som gjengis i etterordet er uansett det eneste som foreligger. Med henvisninger til Odin, Tor og Frøy – og en rekke andre skikkelser fra norrøn mytologi viser Jules Verne et inngående kjennskap til Snorres Edda. Andre tekster fra Snorre var da også blant grunnelementene i foreliggende roman – der et eldgammel manuskript til Heimskringla er utgangspunktet for fortellingen. Gjennom Vernes dokumentariske tekst forstår vi at han hadde kjennskap til også andre sider ved både norsk, svensk og dansk kultur.

Originalmanuskriptet til Joyeuses Misères de trois voyageurs en Scandinavie er en del av den store Jules Verne-samlingen i forfatterens hjemby Amiens. Her finnes også andre manuskripter, blant annet Vernes reisedagbok fra 1861, som jeg har fått en unik adgang til å studere på nært hold. Noen lesere vil kjenne til at Verne skrev en roman (Un Billet de loterie) der hele handlingen foregår i Norge, og der en reise lik den forfatteren selv foretok, inngår. Denne boken ble imidlertid skrevet først 25 år senere. Grunnen til at jeg her tar med så vidt mye om Vernes reise nordover i 1861, er at ved siden av nevnte bok er det Reisen til jordas indre som klarest speiler forfatterens egne opplevelser i Skandinavia.

Det vil føre for langt å gå inn på detaljer langs hele reiseruten gjennom Tyskland, Sverige Norge og Danmark i de fem ukene turen varer. Den videre ferden vil derfor bare bli kort skissert. I denne sammenhengen vil jeg vektlegge opplevelser i Kongsberg, Heddal og København, av samme årsak som omtalen av Hamburg, der forfatterens egne inntrykk avstedkom detaljer i romanen. Hadde ikke Verne hatt togbytte og overnatting i Hamburg, ville ikke romanens hovedperson hatt hjemmet sitt i nettopp denne byen – og Lidenbrock hadde nok ikke vært mineralogens navn (mer om dette i bokens etterord).

Etter at karene tar opprømt farvel med Frankrike på Gare Du Nord i Paris 2. juli 1861, havner de etter en togreise i Hamburg, der de sjekker inn på hotell og får anledning til å se seg omkring. 5. juli tar de toget over til Lübeck, der de har billetter til dampskipet «Svea», som skal ta dem over til Ystad i Sverige. Ferden nordover fortsetter via Kalmarsund og opp til Stockholm, der de om kvelden den 7. tar inn på Hotel Rydberg, som er et fasjonabelt hotell ved Gustav Adolfs torg. Fra denne meget sentrale innlosjering er det flott utsikt over plassen mot slottet. Noe av det aller første Verne noterer i dagboken er utsikten over byen og lyden av flere kirketårn – «clocher». I tillegg lager han en tegning av tårnet på Katarina-kyrkan,  nede på østre Sødermalm. Over tegningen har han notert: «Maria K – Riddar Holm K – Nicholas K – la plus eleve est Maria K, Dans le [Sødermalm] Vue De Stockholm.» [Maria Magdalena kyrkan (Sødermalm) – Riddarholm-kyrkan – Storkyrkan/St. Nicholas kyrkan – den høyeste er Maria K, utsikt over byen.]  [Se Vernes tegninger]

Oppholdet i Stockholm later til å ha vart mye lenger enn planlagt, da Rotschild-remissen de hadde med som betalingsmiddel kom bort noen dager. Turen videre hadde Jules Verne planlagt skulle fortsette mot Norge gjennom kanalsystemet som via de store svenske innsjøene forbinder Østersjøen og vestkysten. Jules Verne beskriver i sin dagbok de mange slusestasjonene de passerer fra de gikk fra Stockholm den 14. til de ankommer Gøteborg tre dager senere. Etter en kort natt går de om bord i et norsk postskip, hjuldamperen «Viken», som har grytidlig avgang i kraftig vind. Etter 11 timers seilas i hardt vær over Skagerak ankommer de Stavern i Vestfold den 18. juli. Herfra går turen etter postlevering raskt videre opp fjorden via anløpsstedene Horten, Vallø, Moss og Drøbak. Skipet legger til i Christiania litt over midnatt den 19., og de reisende tar inn på Hotel du Nord. I dagene som kommer benytter de seg av kulturlivet i hovedstaden slik som i Stockholm. Verne, som har visse kroniske helseplager, besøker lege (reisefølget hadde skaffet seg en anbefaling, som vi så). Dette leder til at Dr. Boeck, en berømt norsk lege som også var stortingsmann for Kongsberg, inviterer dem til sitt landsted på Eidsvold, dit de tar toget den 21. juli.

Inspirerende gruveganger
Allerede på forhånd hadde de hatt kontakt med reiseorganisator Thomas Bennett, som la til rette for transport med hest og vogn til Telemark. Men først tar de dampsluppen «Josephine» til Sandvika, hvor de sover over. Ferden herfra gikk videre til Drammen for et kort middagsstopp på hotellet med det franskklingende navnet Hotel Scandinavie før de fortsatte videre mot Hokksund. Jules Verne beskriver i dagboken hvordan den korte, lyse sommernatten gjør det mulig å bare fortsette videre mot gruvebyen Kongsberg der de ankommer natten til den 25. juli. Først ventet de forgjeves på nye hester på en skysstasjon, men dro så inn til Egermogaden, der enkefru Inger Kristine Hansen [N 57] drev det som ble kalt Hansens privathotell. L’Aubergiste, verdshusbestyreren, foreslo for kusken at for å få friske hester burde de kanskje ta turen over til gruveselskapets hotell. Dette hadde også fransk navn, Hotel des Mines. Jules Verne noterer underveis observasjoner av de mange trebygningene, smale gater og Kongsberg kirke. De blir i gruvebyen over et døgn før turen fortsetter. I dagboken omtaler forfatteren i stikkordsform deres utflukter til skog, foss og, som vi forstår, inn i Kongsbergs sølvgruver, «entrer dans les mines – atmosphère humide – joyeux mineurs». Verne forteller om at de får vann i hodet fordi det renner fra taket i gruvesjakten og luften blir fuktig der inne. De møter lystige gruvearbeidere med karakteristiske hodeplagg. Sammen med dagbokteksten har Verne også tegnet antrekket til mannskap som arbeidet i gruvene, iført bergmannsuniformer som er gjenkjennbare fra også andre bergverk drevet med tysk ekspertise, slik som her. Det er lett å tenke seg at for Jules Verne var besøket innover i berget en opplevelse som satte fantasien i sving og var midt i blinken for en som tenkte seg å skrive om en reise via ganger i fjellet på vei til jordens indre.

Stavkirke med runetegn fra Snorres tid
Bennetts byrå som på denne tiden hadde et modernisert, velorganisert rutenett for sine karjoler hadde tilrettelagt turer gjennom Buskerud og Telemark for utenlandske turister en rekke ganger. Reisemagasinet Le Tour du monde, som Jules Verne omtalte i dokumentarteksten, hadde skildret en slik reise, videre fra Kongsberg mot Rjukanfossen og Gaustatoppen, som var det endelige mål for hele Skandinaviareisen. De reisende som skulle dit ble normalt fraktet med hest og vogn gjennom Jondalen via Bolkesjø og over til Tinnsjøen, som man anså som den korteste veien. I tillegg beskrev reisemagasinet den vakre Heddal-kirken (før kalt Hitterdal) – Norges største stavkirke, ikke langt fra Bamble-grenda:
«Arrivés à Bamble nous devions faire une pointe sur l›église d›Hitterdal, un des rares monuments de bois du treizième siècle qui subsistent encore en Norvége» (… et unikt monument i treverk fra det trettende århundre, som fremdeles eksisterer i Norge)
– Paul Riant, Le Tour du monde, 1860

Dette gjorde nok utslaget for Verne. Det går klart frem fra dagboken at på turen videre fra gruvebyen valgte forfatteren i stedet å fortsette over Meheia. Dette er et høydedrag mellom Kongsberg og Notodden som ligger et stykke syd for Jondalen. Gjennom dette veivalget ville forfatteren på vei mot Tinnsjøen og Vestfjorddalen oppnå å komme forbi Heddal og kunne ta turen innom den berømte stavkirken. Igjen er vi fremme ved forfatterens interesse for å studere utsøkte kirkebygg. Han lot ikke anledningen gå fra seg denne gangen heller. På veien dit forteller Verne at reisefølget stopper for en tidlig lunsj på et velstelt herberge. Disse opplysningene og reiseavstanden stemmer bra med beliggenheten til den gamle skysstasjonen «Kobbervollane». Dette velrenommerte stoppestedet ligger fremdeles der hvor de bratte bakkene oppover mot vest etter hvert flater ut, og man får fin utsikt innover til fjellmassivene i Buskerud og Telemark, slik forfatteren beskriver i sin dagbok.

Vel nede ved Heddalsvatnet og det som i dag er Notodden gjør reisefølget en stopp og Verne lager en flott tegning i dagboken av et stabbur han så. Under bildet har han skrevet «maison au Tinness». Med andre ord, de var ved Tinnes-gården ved den nordre enden av innsjøen. Noen kilometer nordvestover langs Heddøla kommer de til Listhus og deretter til den berømte stavkirken. En medvirkende årsak til at Verne ønsket å se stavkirken, kan godt ha vært Adolph Tidemands kirkemaleri fra Heddal. Kunstnerens bilder av folkeliv og bondeinteriører hadde også blitt gjengitt i det franske reisemagasinet. Uavhengig av dette kjente Verne for øvrig godt Tidemands kunst gjennom sitt eget arbeid som kunstanmelder. Blant forfatterens tidlige sakprosa-arbeider er en lengre fagtekst, Salon de 1857. Her omtaler Verne en stor kunstutstillingen i Paris der også Tidemand var representert. I tillegg var flere av hans arbeider presentert i en påkostet flerspråklig bokutgivelse [N 62] med store illustrasjoner. Gjennom verket Norske folkelivsbilleder kan Verne meget godt ha blitt kjent med interiøret
i stavkirken der Adolph Tidemands bilde, «En katechisation» (konfirmant-overhøring) er gjengitt.

Jules Verne og hans reisefølge tok seg god tid og kom i kontakt med lokalbefolkningen da de besøkte Heddal og ble nok vist rundt under oppholdet som varte fire timer. Stavkirken hadde 12 år før forfatterens besøk vært gjenstand for restaurering. En attraksjon for alle som besøker Heddal stavkirke er en runeinskripsjon på veggen som daterer byggverket til en gang midt på 1200-tallet – altså på Snorres tid (ca. 1179–1241). Disse runetegnene i Heddal er det all grunn til å tro var forfatteren første møte med ekte runeskrift. I tillegg han kan også ha sett avbildninger i det
franske magasinet Le Monde illustré.

Runetegnene i den kodede meldingen som er starten på Jules Vernes fortellingen, var med andre ord skrifttegn som forfatteren hadde sett med egne øyne. Dette vekket nok interessen for videre studier og ville dermed kunne gi den norrøne ektheten til verket som han var ute etter.

Rjukan og Gausta – returreise og København
På ettermiddagen fortsatte de til Tinnoset, der de overnattet. Fra grytidlig neste morgen ble de fraktet i robåt oppover Tinnsjøen helt til Håkaneset. Herfra var det igjen hestetransport innover i Vestfjorddalen til Dale, som ligger like før Rjukan. Her tok de inn på stedets vertshus og ble i tre dager fra den 27. juli. Disse dagene gikk med til turer hvor de både så Rjukanfossen og tok turen helt opp på Gaustatoppen. Gjestgiveriet på Dale blir 25 år senere sentral i romanen Un Billet de loterie (1886). Returreisen startet 30. juli og gikk i raskt tempo akkurat den samme veien tilbake med kun én vernatting, på Hotel Scandinavie i Drammen. Den 1. august er de tilbake i hovedstaden. Lørdag den 3. er Verne og Hignard passasjerer sydover mot København med postruteskipet «Kronprindsesse Louise». Fra de er i rom sjø nord for Skagen og helt ned til Kiel, er Vernes egen reiserute identisk med Lidenbrocks ferd fra Tyskland mot Island – men i motsatt retning. Gjennom de to påfølgende døgn i Danmark, etter ankomst tidlig den 4. august, kan vi spore en rekke detaljer fra Vernes opplevelser nedtegnet i dagboken, som skulle bli også professorens og hans nevø Axels opplevelser i romanen. Hjuldamperen fra den norske hovedstaden kommer inn i Kattegat grytidlig søndag morgen, og de kan se kysten av Sverige. Jules Verne noterer: «Dimanche – le Cattegat – La cote de Suede – 5.1/4 arrive Elsineur [Helsingør] – le chateau Elsineur». De ser altså det berømte Kronborg slott som Shakespeare hadde diktet inn i Hamlet og som Vernes reisefelle, komponisten Hignard, fablet om at han ville skrive en komposisjon for, ifølge dokumentarteksten fra 1861.

I romanen skildres også de samme omgivelsene i kapittel IX underveis til Island i det skonnerten «Valkyrien»63 står opp i retning Kattegat:
«[…] la ut for fullt opp gjennom Øresund. En time senere så Danmarks hovedstad ut til å synke i havet, og Valkyrien sneide kysten ved Helsingör. I min nervøse opphisselse ventet jeg å se skyggen av Hamlet virrende omkring oppe på den legendariske borgmuren. […] Men ingenting kom til syne på de eldgamle murene. Slottet er forresten mye yngre enn den heroiske prinsen av Danmark. […] Kronborg slott forsvant snart i disen, i likhet med tårnet i Hälsingborg på den svenske siden, og skonnerten la seg litt over i vinden fra Kattegat. Klokken halv åtte er Verne fremme i København og møtes av danske flagg på havna, der mye går på engelsk. Så blir det tollbesøk og snart ankommer de hotellet. «Le Drapeau Danois – dans le port exterieure – visite en la Douane – arrive a l’hotel du Phénix – en la port parlant anglais.»

Verne sjekker inn på Hotel Phønix som var et av Københavns fineste hotell og lå i det som den gang het Norgesgade. På folkemunne har den alltid blitt kalt Bredgade. Neste dag går det frem av Vernes notater at dagen for en stor del blir benyttet til å oppleve severdigheter i byen. Mandagen starter klokken 8 med en rusletur bort til en åpen plass like ved, etter å ha beundret utsikten over København.
«Lundi 5 – leve à 8 heurs – aspect de Copenhague – Dans le ville – arrive a la porte – comestibles – viande – Dejeuner au cafe dans la place – le theatre»

Bare noen få hundre meter bortenfor hotellet ligger Nyhavn, hvor det garantert lå flere skip fortøyd da Verne tok sin morgenrunde. Og like innenfor er Kongens Nytorv med Det kongelige teater. Her forstår vi at det var mulig å få seg litt å spise på en kafé.

Leksjon i åpen avgrunn
Etter dette tar forfatteren en rundtur på kanalene i havneområdet. En liten båt fører ut til øyene. Ute på Christianshavn (ikke på Amager slik romanen forteller) ligger Vor frelsers kirke, som er berømt både for sitt orgel som bæres av to elefant-skulpturer – men også for sitt 90 meter høye tårn der en utvendig spiraltrapp snor seg oppover helt til toppen. «Promenade au port – un barque pouvez aller à l’isle -– l’eglise de freisler [frelsers kirke] – magnifique orgue supportant par ses elephants – marche a le tour – escalier tournant au dep. – tres elevé – vue de la ville – plan bien exact – le palais du roi – les fortification – la prison de fregats – pantalons mi jaume et gris – travail dans le ville – retour».
(Dagbok: mandag 5. august 1861.)

Jules Verne beskriver i dagboken en tur opp trappene utenpå tårnetog at det er veldig høyt. Her oppe fra er det utsikt over byen og man kan se det kongelige slott og festningsverkene. Ved fengselet, eller tukthuset som det het, beskriver han pågående arbeid i byen, angivelig er det tukthusfanger som jobber i gule og grå bukser. I romanen finner vi en tegning av klokketårnet og vi leser i kapittel VIII om en nesten identisk utflukt til den samme kirken, der Professor Lidenbrock insisterer på at Axel skal gå opp trappene gjentatte ganger for å øve seg på å ikke plages av å ha avgrunnen under seg.
«[…] et bestemt klokketårn som han fikk øye på, ute på øya Amager, der den sørvestlige delen av København ligger. Jeg fikk ordre om å finne veien ut dit. Da gikk jeg om bord i en liten dampdrevet båt som betjente kanalene, og etter bare noen øyeblikk la den til kai ved Verftet. Etter noen trange gater der straffanger i tofargede, gule og grå bukser var satt i hardt arbeid under streng bevoktning av fangevokterne sine, kom vi til Vor Frelsers Kirke. Denne kirken hadde ikke noe spesielt å by på. Men her så man hvorfor det ganske høye klokketårnet hadde vakt professorens oppmerksomhet: Fra plattformen og opp til toppen gikk det en utvendig trapp i spiral, og denne spiralen snodde seg virkelig oppover i løse luften.»

Noen fagartikler som med utgangspunkt i Vernes roman omtaler forfatterens besøk i København og det høye tårnet på Vor frelsers kirke, har pekt på at det ikke er kjent hvorvidt forfatteren besøkte stedet og forsøkte seg på turen opp vindeltrappen. Min forståelse av Vernes notater i dagboken er at han faktisk tok turen opp selv. Utsynet og det som beskrives etter omtalen av spiraltrappen oppover på utsiden av tårnet, er kun synlige fra kirken dersom en befinner seg meget høyt oppe. Etter tårnopplevelsene beskriver forfatteren i dagboken fortsettelsen på rundturen i havneområdet med dampslupp. Han får se Thorvaldsens museum og slottet, og på nytt er han innom torvet. Denne gangen blir det middag og vi får vite at restauranten er fransk og at innehaveren heter Vincent:
«apres á le Musee Torvaldsen 11 á 9 – on suivant de la porte – lepalais du roi magnificant – bateau á vapeur – Diner a la restauration française chez Vicente sur la place – apres Diner à Tivoli – demande grand de voitures – la route tres charmante – on passe par des bras de mer – des fortifications – arrive a Tivoli – cafe chanteuse – Belge que chante au francaise – promenade.»

Som om dagboknotatene fra 1861 skulle ha fungert som huskelapp er både det franske spisestedet til «Vincent» og museet med iromantekstens kapittel VIII:
«Vi gikk til Kongens Nytorv, et uregelmessig firkantet torv der det står oppstilt to harmløse kanoner som ingen lar seg skremme av. Like i nærheten, i nummer 5, ligger det en fransk «restaurasjon» som drives av en kokk som heter Vincent. Der spiste vi oss mette for den moderate sum av fire mark per person. Deretter hadde jeg en rent barnslig glede av å oppdage byen. Onkel lot seg føre med; han så forresten ingenting, hverken kongens ganske ubetydelige slott, eller den flotte broen fra 1600-tallet over kanalen foran Museet, eller det enorme gravmælet over Thorvaldsen som prydes av noen skrekkelige veggmalerier.»

Verne velger for egen del å avslutte kvelden i Tivoli med frankofone kafésangerinner. Men sine romanfigurer sender han tidlig i seng, for de skal orke gjentatte turer opp kirketårntrappene, før de starter på sin reise til Island og ned i jordens indre. Verne tar, på sin side, dagen etter toget til Korsør og dernest dampskipet «Hermod» ned til Kiel for å fortsette til Paris via Hamburg-toget. Med andre ord, Verne avslutter sin nordiske reise eksakt langs den samme reiseruten som han sørger for at professor Lidenbrock og hans nevø legger i vei på sin.

Også i neste bokprosjekt trekker forfatteren veksler på egne opplevelser i skriveprosessen. Etter ferden inn i jorden sender han året etter sine romanfigurer ut fra jorden. Da modellerer han hovedastronauten rundt sin venn ballongfarer Félix Nadar. Mer om dette i etterordet til boken Fra jorda til månen (Vidarforlaget 2017) – som er den fjerde i rekken av Vernes Ekstraordinære reiser.

Per Johan Moe, juli 2018

————————————-
Note 57. Lesere som kjenner Vernes Telemark-fortelling, Un Billet de loterie (1886), vil
kanskje kjenne igjen navnet på innehaveren av vertshuset som er så sentral i den romanen. Hun var også enke og het Hansen.
.
Note 62. Utgitt i bokform: Tidemand, Adolph (1854): Norske Folkelivsbilleder. Christiania, Chr. Tønsberg.
.
Note 63. Navnet kan godt stamme fra den tomastede toppseilskonnerten Walkyrien af Bogense, ført av kaptein C. Krøll, 1857, som godt kan ha vært et skip som Verne så på havnen i den danske hovedstaden.
Kilde til diverse lokalhistoriske opplysninger tilknyttet samtidens København
er Lejf Rasmussen i Det danske Jules Verne selskap.