Fremhevet innlegg

Multimodalitet og Intertekstualitet i fabelprosa

fraHatteras_Riou

Verne: Kaptein Hatteras – 1864[2014]

Publiseringer. På dette nettstedet finnes artikler, boktekster og informasjon om foredrag skrevet av P.J.Moe
– det meste registrert i CRIStin
[Current Research Information System In Norway].
Nettstedet er som forfatteren underveis. Artikler, fagtekster og  visuelle presentasjoner – relatert foredrag og utgivelser – vil fortløpende kunne leses/lastes ned. NB: forfatterens tidligere fagnettsted, wordpress.usn.no/pjm – oppdateres ikke lenger.

Norske forfattere – inspirert av Jules Verne ?

Leste Richter Frich,  Falch-Ytter og kanskje Hamsun – Jules Verne?
Omkring forrige århundreskiftet var den franske forfatteren Jules Verne en meget berømt forfatter – også i Norge. Dette fremgår av mange avisoppslag. Forfatterens tekster gikk som avisføljetonger, og teaterversjoner av flere av fortellingene fikk stor oppmerksomhet også før romanene kom i norske bokutgaver.

I flere tekster på jules-verne.no og moesbok.com omtaler jeg visse norske personligheter som på ulike måter var i kontakt med forfatteren. Jeg har spesielt omtalt Nansen, Bennett, Boeck og Schweigaard.  Men jeg har også pekt på litterære berømtheter som helt uavhengig av kontakt er interessante å belyse gjennom sitt virke parallelt i tid. Både Tolstoi og Ibsen er født samme år som Verne og det kunne være spennende å få innsikt i hva de eventuelt visste om hverandre. (Eksakt samtidig som Vernes fortelling Michel Strogoff, Tsarens kurer kom på trykk første gang, ble Peer Gynt uroppført som teaterstykke i Christiania til nyskrevet musikk av Grieg. Samtidig gikk også den russiske forfatteren Tolstois Anna Karenina som tidsskrift-føljetong).

Som i svært mange andre land har Vernes forfatterskap også i Norge inspirert til skriving – for teater, opera og rent litterært. Temaet Verne-resepsjon i Norge, eller forskning på norske forfattere som måtte være inspirert av romanene til Jules Verne er ikke mitt felt. Men noen ganger dukker medietekster opp som hevder at, ‘forfatter NN er den norske Jules Verne’ eller at nevnte forfatters bok helt klart innehar litterære lån fra Jules Verne. I noen slike tilfeller har jeg tillat meg å komme med utdypinger eller avklaringer.

Vi vet lite om hvilke norske forfattere fra samtiden som leste eller lot seg inspirere av Jules Verne. Jeg har tidligere kommentert at Knut Hamsun (1859-1952) som også var en av Vernes samtidige, kunne ha lest eksempelvis Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk på norsk i 1896 – eller kjente Vernes Russland-fortelling fra teateroppsetninger som fikk riktig mye avisomtale i Norge i 1884 – noen år før Hamsun la ut på sin reise i Kaukasus i 1899. Kanskje kjente han også Vernes fortelling fra det samme geografiske område – om journalisten Claudius Bombarnac  fra 1892. Det  er nemlig slik at forlaget hans, det danske Gyldendal åpenbart følte det var høyst naturlig å publisere denne (i 1904) omtrent samtidig som Hamsuns egen bok “I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien” (1903).
[Hamsuns ‘Æventyrland’ her]  [Verne: ‘Claudius Bombarnac’ her, eng.]
[les mer om ‘det eventyrlige ved reisen’ – om forlagsmedvirkning og bokhistore]
Oluf Vilhelm Falch-Ytter (1832-1914)
Den norske juristen, forfatteren og barneblad-redaktøren, Oluf Vilhelm Falch-Ytter
skrev bøker for barn og unge. Han var 4 år yngre en Jules Verne som faktisk også var jurist-utdannet. Muligens kjente nordmannen til det franske forfatterskapet, selv om svært få titler var oversatt til skandinaviske språk da han selv startet å skrive. (Fem uker i ballong hadde imidlertid kommet ut på svensk)

En av Falck-Ytters mest kjente bøker, Haakon Haakonsen. En norsk Robinson – er en fortelling om sjøreisen til en norsk gutt og ikke minst blindpassasjeren Mary, deres kontakt med sjørøvere, skipsforlis og opplevelser som strandet på en øde sydhavsøy. [kan leses her]

Fortellingen kom ut som føljetong i Falck-Ytters eget magasin ‘For ungdommen’ fra 1868-69 og i bokform 1873. Dette var kort tid før også en av Vernes mest kjente Robinsonader L’Île mystérieuse (1874-75) [Den hemmelighedsfulde ø] kom ut. Vernes bok var imidlertid siste bind i det vi kaller Nemo-trilogien, som vel å merke starter med romanen Les Enfants du capitaine Grant (Kaptein Grants barn) og kom ut som føljetong i familiemagasinet til Vernes forlegger Hetzel: ‘Magasin d’Éducation et de Récréation’ fra 1865 til 1867.  (svensk utg. 1872)Publiseringstidspunktet er vesentlig. Vernes bok om barna til Kaptein Grant – Robert og Mary – kom med andre ord ut på fransk året før Falch-Ytters Robinson-fortelling startet som føljetong i Norge. Og fortellingene har påfallende likhetstrekk: I begge tilfeller dreier det seg om barn på en lengre sjøreise til den sørlige halvkule, mytteri og sjørøveri, dette å overleve på en øde øy, og også her har en av hovedpersonene navnet Mary – men hos Verne var hun ikke blindpassasjer.

En blindpassasjer med bortimot likelydende navn – Marie – finner vi imidlertid i en annen mulig, Verne-inspirasjon for Falck-Ytter, men som ikke forutsetter kjennskap til fransk. Det danske magasinet «Illustreret folkeblad» (1857) trykket to år etter originalutgivelsen i Paris en oversettelse av Vernes kortfortelling: Un hivernage dans les glaces (1855). Fortellingen En overvintring i isen handler om en lengre sjøreise på leting etter franske fangstmenn som er savnet utenfor kysten av Nord-Norge. Med på toktet nordover er blant andre den unge Marie som har sneket seg med.  Som hos Falck-Ytter er hun blindpassasjer om bord. Ekspedisjonen velger å fortsette letingen over havet utenfor Østgrønland der de avskåret fra omverdenen blir tvunget til å overvintre i isen – derav boktittelen. [Mer om boken her]

Gjert Øvre Richter Frich (1872-1845)
«Mange har sammenlignet Øvre Richter Frich med den franske forfatteren Jules Verne»
(Dr.Spruce books.com)
«I beste Jules Verne stil lar Øvre Richter Frich fantasien dra av sted i dette spennende eventyret lagt noen år frem i tid. Ilmari Erkos hyperavanserte flyvende ubåt går på elektrisk energi og inneholder mange tekniske finesser som ville vært banebrytende den dag i dag»
[Storytel.no /Bokklubben.no /Bokelskere.no]

Noen skribenter har pekt på Jules Vernes undervannsbåt “Nautilus” (En verdensomseiling under havet) i et forsøk på å indikere en mulig litterær inspirasjon for den norske forfatterens fantasifulle farkoster i Jonas Fjeld -bøkene De sorte gribber (1913) og ikke minst Flyvefisken – en fortelling om en verdenskrig (1914).

Undertegnede samstemmer i at det fremstår påfallende hvordan forfatteren beskriver farkosten “Flyvefisken” som kan ferdes i luften, og så vel til lands som til vanns – ikke minst under vann. Men, selv ville jeg peke på to helt andre av Vernes litterære verk, og her er de  innholdsmessige sammenfall en god del klarere.
Selvfølgelig kunne en skribent godt tenke seg til et slikt fantasifartøy på egenhånd, uavhengig. Men omstendighetene og tidspunktet for de to forfatternes bokutgivelser i perioden kan gi en indikasjon om mulig inspirasjon for Øvre Richter Frich. 10 år før Jonas Fjeld -boken Flyvefisken (1914)  kom ut, trykket Hetzel–forlaget i Paris – i det nestsiste leveåret til Jules Verne – romanen Maître du monde (1904). Fortellingen har aldri utkommet på norsk i bokversjon. (Svensk utg.1972). Den foreløpig eneste norske utgaven fikk navnet “Verdens hersker” som tegneserie. (Illustrerte Klassikere, 1961).

Dette var Jules Vernes andre roman om Ingeniør Robur, han som hadde forskrekket verden med sitt multipropell-helikopter: «Albatross» i 1886 – i romanen Robur le Conquérant.

Når oppfinner Robur kommer tilbake i 1904 er det med den fantastiske farkosten som var både et fly og et amfibium:  «l´Épouvante»   (‘Terror’ i engelsk oversettelse)

Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene var Richter Frich, som behersket fransk, aviskorrespondent og stasjonert i Paris en periode omkring de årene da Vernes aller siste romaner kom ut i Frankrike – deriblant boken om den utrolige fremtidsfarkosten «l’Épouvante» i 1904. Jules Vernes roman Maître du monde der den flyvende «l’Épouvante» er sentral var selvfølgelig sterkt inspirert av brødrene Wrights pionerflyvninger årt før. [kan leses her]

I tiden etter skjedde en rivende utvikling i luftfarten. Norske Tryggve Gran fløy som den første over Nordsjøen samme år som Richter Frichs roman Flyvefisken kom ut i 1914. Samme dag som den 1. verdenskrig brøt ut, landet Gran på Jæren etter flyvningen, med sitt Bleriot-fly – en flytype som omtales flere ganger av dr. Jonas Fjeld i Richter Frichs bøker:
«jeg er noe av en aviatiker selv…. og kjenner Bleriots aeroplaner» (I sølvlandets natt, 1913).


Jules Vernes roman Maître du monde var kort etter krigens slutt planlagt for norsk utgivelse – med tittelen «Verdens behersker» – men ble trolig ingenting av. (ingen eksemplarer er kjent). Utgivelsesplanene kjenner vi  fra annonsering for hefteversjonen av Cammermeyers 1918-utgave av Den Hemmelighedsfulde Ø.

Det står at romanen «Verdens behersker» også snart vil bli tilgjengelig og er klar for bestilling. Verket var med andre ord godt kjent i forlagskretser i Christiania og muligens under oversettelse da «Flyvefisken» ble skrevet i 1913. Kanskje kjente Øvre Richter Frich også til disse utgivelsesplanene gjennom sine kontakter. (At han kjente forfatterskapet er sikkert. Forfatterne Poe og Verne omtales i Jonas Fjeld serien – ref. Guldaaren, 1912)

I Jonas Fjeld -serien er det den finske oppfinneren ved navn Ilmari Erko som skapte den oppsiktsvekkende farkosten ‘Flyvefisken’ og som kan sies å gjøre visse deler til science fiction –aktige fortellinger. Gjennom forfatterens navnevalg for ingeniør-figuren, og en av hans heltinne-roller er det mulig vi har å gjøre med et litterært lån fra ytterligere en Verne-fortellingen. I romanen Face au drapeau [vendt mot flagget] fra 1896 (ikke utg. i N.) møter vi også en spesiell oppfinnelse. En pansret undervannsbåt ved navn Tug, og som har elektrisk fremdriftsmaskineri, laget av ‘ingeniør Serkö’ er sentral.
[JV sitat]. [bok kan leses her]

I samme fortelling hører vi også om skonnerten «Ebba» som i følge Verne har norsk opphav, men angivelig er bygget i Gøteborg.
[JV sitat] «le nom d’Ebba, et celui-là est de pure origine norvégienne.»
[JV sitat kap. X – om Tug og Serko, her i eng. oversettelse:
[…] the construction of the schooner Ebba at the shipyards of Gotteborg, in Sweden, he gave to the Cramps of Philadelphia, in America, the plans of a submarine boat whose construction excited no suspicion. […] The boat was constructed from a model and under the personal supervision of Engineer Serko, and fitted with all the known appliances of nautical science. The screw was worked with electric piles of recent invention which imparted enormous propulsive power to the motor. ]

Fra begge disse fiksjonsnavnene hos Verne er veien kort til Richter Frichs navnevalg Erko og heltinnen Ebba Torell, i en annen av Jonas Fjeld -bøkene – I sølvlandets natt.

Narratologi og Dramaturgi
Tenker man først at Jules Verne kan ha vært en inspirator for Richter Frich – får man kanskje øye for også mer narratologiske virkemidler. Romanen Flyvefisken kan sies å inneha dramaturgiske lån fra Jules Verne, ikke minst presentasjonen av hans berømte roman om undervannsbåten Nautilus, i En verdensomseiling under havet. Begge fortellinger starter med observasjoner av et mulig sjøuhyre (- en sjøorm? /Richter Frich). Og i de påfølgende beskrivelsene vektlegges farkostenes lysende gule øyne:Richter Frich, Flyvefisken (1914):
«Farven var grønlig med sterke grålige avskygninger. Og i dyrets hode stod det to ‘glinsende gule øyne’ på stilk som stirret ondskapsfullt omkring sig.»

Jules Verne:  (Verdensomseiling under havet/ Vingt Mille Lieues sous les mers (1870) kap.VI
«la mer semblait être illuminée par dessus. […] immergé à quelques toises de la surface des eaux, projetait cet éclat très-intense, mais inexplicable, […] Cette magnifique irradiation devait être produite par un agent d’une grande puissance éclairante.[…] « Ce n’est qu’une agglomération de molécules phosphorescentes, s’écria l’un des officiers. — Non, monsieur, répliquai-je avec conviction. Jamais les pholades ou les salpes ne produisent une si puissante lumière. Cet éclat est de nature essentiellement électrique…»

Utdrag eng. ov. kap.VI:
the sea seemed to be lit up from underneath.  […] Submerged some fathoms below the surface of the water, the monster gave off that very intense but inexplicable glow […].  This magnificent radiance had to come from some force with a great illuminating capacity. […] a blazing core whose unbearable glow diminished by degrees outward.

Jules Verne i Andeby

Walt Disney (1901-1966) var helt klart preget av Vernes visjoner og ekstraordinære reisefortellinger. Så sikker var han på at Vernes «En verdensomseiling under havet» ville egne seg som kinofilm, at han satte byggingen av Disneyland (åpnet 1955) i fare, da han i 1954 investerte store deler av sine midler på sin første filmsatsing utenfor tegnefilm-mediet – som han til da nok ikke syntes ble tatt seriøst nok av Hollywood.
[se trailer  – Disney/Verne: «20.000 Leagues under the Sea»]

Politimester Fiks og politidetektiv Fix (idée fixe’)
De kreative tegneserieskaperne til Disney realiserte senere hefter om innbyggerne i velkjente ‘Andeby’ (Duckburg), med klare intertekstuelle forbindelser til også andre berømte Jules Verne-fortellinger. Titlene på flere av hans verk er blitt allemannseie og er kanskje mer berømte enn forfatternavnet. Det er ikke usannsynlig at unge lesere er fullstendig ukjent med opphavet. Noen av heftene har kommet i norsk versjon, og vises under.

Skandinaviske serie-oversettere har i forlengelsen av dette (men sannsynligvis uavhengig av Disney-konsernet) spunnet videre på lesernes mulige assosiasjoner til Vernes udødelige persongalleri, ved å døpe Andebys politimester for ‘Fiks’ i Norge, og for ‘Striks’ i Danmark.
Mange (spesielt voksne lesere?) vil humre over assosiasjonene som vekkes gjennom navnevalget. Har man lest Vernes «Jorden rundt på 80 dager», vet man at antagonisten som under jordarundt -kappløpet, hele tiden forsøkte å stanse Phileas Fogg, var nettopp: politidetektiv Fix.
[Han som hadde ‘Un idée fixe’  – en fiks ide om at Fogg egentlig var bankrøver]
[For ordens skyld: Fiks/Striks heter i Disney’s ‘Duckburg’: Chief O’Hara]

Russland-fortellingen til Jules Verne for scene i 1884

Oppdagelse – Jules Verne på Folketheatret i 1884
«Publikums Nysgjerrighed synes at have været stor; Parketterne var allerede udsolgte igaar Formiddag til forhøyet og dels til dobbel pris» – skrev Aftenposten dagen etter premieren, fredag 26. september 1884

I 1896 kom Jules Verne for første gang på trykk i norsk språkdrakt – i betydningen: ikke på ‘dansk-norsk’ – som var gjeldende i unionsårene. Landsmål-oversettelsen av boken Michel Strogoff, som Martha og Rasmus Steinsvik laget for målbladet «Den 17. Mai» ble trykket som ‘utklipsforteljing’ fra januar og videre, i 1896. Kort etter magasinversjonen kom den samme oversettelsen i bokform: «Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk». Etter en rekke forkortede utgaver av romanen utover på 1900-tallet, kom verket for første gang i komplett form på norsk – med alle illustrasjoner fra originalutgaven – så sent som i 2016.

[Se alle norske utgivelser, som visuell tidslinje-oversikt]

Teateroppsetninger av Vernes fortellinger kom på skandinaviske scener fra 1876. Noen steder var det forfatterens egen adaptasjon som ble oppført. Spesielt kjent hos oss, er «80 Dage rundt  Jorden», på Klingenberg Theater i Christiania (40 forestillinger sommeren 1876 – deretter på andre scener. Den ble også oppført utenfor hovedstaden. [eks. Bergen, sept. 1877]

Takket være den senere tids digitaliseringsarbeid på flere fronter er nå stadig mer av norske, trykte medier fra denne perioden gjort tilgjengelig for forskning. Det går frem av hovedstads-avisene at Folketheatret hadde premiere på scene-versjonen av fortellingen om Tsarens budbringer og hans farefulle ferd gjennom Russland –  allerede i september 1884. Med andre ord 12 år før den trykte versjonen på norsk. Originalmanuset til teaterforestillingen bestående av 10 ‘tablåer’, var skrevet av forfatteren selv i samarbeid med Adolphe d’Ennery – og kan leses her

Anmeldelse i Aftenposten:

Anmeldelse (første del) av forestilling 26. september 1884

Etter forestillingene i hovedstaden kom «Keiserens kurer» også på teatre i andre byer.
Les om flere Verne-forestillinger og hele anmeldelsen TRANSKRIBERT på underside

J. Vernes fortelling om Michel Strogoff, Tsarens kurer
En egen artikkel om romanens tilblivelse og utgivelse  kan leses på jules-verne.no
– bl.a. om at Verne ble forsøkt kneblet i sitt forsøk på å gjøre kjent at russiske Tsar Alexander II hadde skremmende, imperialistiske planer om et Russisk storrike. (!)

Bokhistorisk funn

Da bøkene til Jules Verne første gang kom ut (i Norge fra 1870-årene og utover), var norsk bokbransje i endring. Svært mange antikvariske bøker fra denne perioden er privatbind, dvs. kunden hadde kjøpt verket som hefte og kontaktet selv en lokal bokbinder. Utover på 1800-tallet utga forlagene etterhvert såkalte forlagsbind i tillegg til hefte-salg. Dette er gjerne innbindinger i kartong, med dekorert forside (kartonnasje) – mønstret eller med illustrasjon. Ofte var det samme bilde på forsiden av forlagsbindet som i versjonen som ble solgt samtidig i hefteversjon.

Fra 1879 til 1883, da bok- og teater-suksessene til Jules Verne fremdeles var temmelig ny i Norge, utga Kristiania-forlaget P.T.Malling et større geografisk verk signert Jules Verne. Forlagsinnbindingen av dette verket – «Jordens Opdagelseshistorie» på 3 bind – var meget påkostet, og fremstår i nordisk sammenheng som den kanskje vakreste jules Verne -utgivelsen fra forfatterens samtid, på et skandinavisk språk. [se egen presentasjon på jules-verne.no].

De store Reisers og de store Reisendes Historie, eller Jordens Opdagelseshistorie fra de ældste Tider til Udgangen af det 17de Aarhundrede.
(Découverte de la Terre. Histoire générale des grands voyages et des grands voyageurs – 1878/80)
P. T. Mallings Boghandels Forlag, Kristiania.
Oversat af B. Geelmuyden. Autoriseret udgave for Norge og Danmark. 501 s.

Etter at førsteutgaven var kommet i salg ble publikum også tilbudt verket i 45 hefter som man kunne abonnere på for 25 øre stykket. Skandinavisk Jules Verne -selskap (muligens heller ikke nasjonalbiblioteket?) har frem til dags dato ikke kjent til bevarte hefter.
Her vises nyoppdagede eksemplar, med subskripsjons-innbydelse og ikke minst Cammermeyers boghandels ‘magebelte’ klargjort for forsendelse til ‘bogbinder Green’ i Akersgaden, i Kristiania.

Bokhistorisk tidslinje – Jules Verne editions in Norway

En komplett, visuell oversikt over første-gangs oversettelse av Jules Verne fra norske forlag er nå underveis som interaktiv tidslinje.
Her vises forsiden av samtlige forlagsbind evt. utgivelsens tittelblad kronologisk, iflg. utgivelsesår i Norge. De foreligger et 90-talls ulike JV-oversettelser fra norske forlag, men flere av de samme titlene har vært oversatt på nytt gjentatte ganger, slik at antallet unike boktitler /utgivelser ikke er mer en 25+.
Foreliggende visuelle tidslinje speiler den norske språksituasjonen fra 1873 og til nå. Norske forlag publiserte i denne perioden bøker på dansk-norsk, landsmål, bokmål og nynorsk.
Les mer

Den bokhistoriske tidslinjen kan ses også her

Antologi med fagartikler fra litteraturkonferanse

Desember 2021
Fagartikkel (PJMoe)
«Verne’s Nordic journey in 1861
and it’s literary connections to “Journey to the centre of the earth”, three years later»
er nå publisert i antologi:
Rodríguez og González (ed.):
Ciencia y geografía en los Viajes extraordinarios
Comunicaciones del III Congreso Internacional Verniano,
Palma de Mallorca, España 2021
ISBN 978-84-09-33921-1
Ediciones Paganel, España 2021

Fagartikkelen ble presentert 11. november under den internasjonale fagkonferansen på Mallorca, som ble arrangert høsten 2021 etter å ha vært utsatt en tid under pandemien.

Resyme/Abstract og Fagartikkel er tilgjengelig fra underside

Heinlein, Swift og Holbergs reiser til fremmede verdener –

Om Heinleins ‘Gulliver’ -allusjoner til 1700tallets samfunnskritiske fantasireisefortellinger
I min bokhylle står et gammelt, slitt pocketbok-eksemplar av Robert A. Heinleins Sci.Fi. -klassiker Stranger in a strange land. Boken kom ut i 1961, i det forlaget mente var en høyst nødvendig nedredigering. At den romanen  som skulle komme til å få så inspirerende betydning for alternativister på 1960-70 tallet på begge sider av havet, hadde vært utsatt for minst like sensurerende forlagsinnblanding som Jules Verne opplevde fra Hetzel forlaget i Paris, ble jeg selv ikke klar over før i dette århundre.  Det var Robert Anson Heinleins kone som etter forfatterens død tok affære, og nærleste både originalversjonen og den publisert utgaven parallelt. Hun konkluderte med at nedredigeringen hadde vært et feilgrep – og besluttet å legge saken frem for det forlaget som i dag representerer Heinleins katalog. Her kom man frem til akkurat den samme konklusjonen, etter at også forlagsledelsen hadde foretatt en sammenlignende gjennomlesning av begge manuskriptversjonene.

Årsaken til at Heinleins utgiver i sin tid forlangte at forfatteren fjernet store deler av innholdet –  anslagsvis 25 % – var nok det det de antok ville bli leserreaksjoner over forfatterens noe frittenkende ideer om samfunn, religion, kjønn og samliv.

En fornyet lesing av romanen, og da i langversjon (1992) av boken, anbefales. Den er forøvrig tilgjengelig som lydbok via youtube [L].
Heinleins fortelling går i korte trekk ut på at et fremtidssamfunn på jorden får besøk av en ‘marsboer’, som blir nødt til å sette seg inn i jordboernes levesett. Han observerer og reflekterer, og kommer følgelig med behørige kommentarer til en rekke aspekter ved konvensjoner og vedtatte sannheter. På denne måten skaffer forfatteren seg et talerør for sine mange filosofiske betrakninger om sin egen samtid. At han her føyer seg inn i rekken av kritikere som velger å benytte fabelprosa som middel for å tydeliggjøre et utvalg diskuterbare særegenheter ved egne samfunnsforhold [som vi tar for gitt] – er han seg bevisst.

I et lengre parti  refererer han til Jonathan Swifts sterkt samfunnskritiske mesterverk Gullivers reiser (1726) og vektlegger Lemuel Gullivers besøk i fantasiverdenen ‘Laputa’ – en bystat beliggende på et fjellmassiv som ‘flyter’ oppe luften. [Del 3 kap.1:
«Men leseren vil neppe kunne forestille seg hvor forbløffet jeg samtidig var over å se en øy oppe i luften, befolket av mennesker som var i stand til (slik så det ihvertfall ut) å heve og senke den eller sette den i bevegelse fremover akkurat som de ville.» – overs. C.F. Engelstad, 1978]

Forfatteren Ludvig Holberg (1684–1754) presenterte en lignende parallell til fortellingen om Gulliver  i sin fantasireise-fortelling: Niels Klims underjordiske rejse (1741). Alle disse tre fortellingene benytter seg av det samme fortellergrepet: kritiske samfunnsbetraktninger legges i munnen på en reisende som ankommer en tenkt, fremmed verden. Swift og Holberg sender en jordboer til en fjerntliggende ukjent verden – tilsynelatende beliggende et sted på, eller inne i vår egen klode – mens Robert Heinlein forutsetter at jordboerne har skaffet seg teknologi til romreiser [NB:  boken kom ut 8 år før historiens første månelanding] og baserer fortellingen på at personen Michael Valentine Smith, en etterkommer av to astronauter på en ekspedisjon til mars, vender tilbake til moderplaneten i ung-voksen alder, etter å ha vokst opp blant marsboere. Dette gir ham et tilsvarende utenfrablikk på forfedrenes planet og dens samfunnsordninger.

Felles for forfatterne Heinlein, Holberg og Swift – er allusjoner til tidligere litterære verk, både Thomas Mores bok Utopia [ref. Holbergs fantasiland Potu – hvilket er ‘utop’ baklengs,  som et ekko av Swifts Laputa. eller Heinleins romantittel som parafraserer bibeltekst fra 2. Mosebok, kapittel 2, 22. vers – i Engelsk oversettelse: «I have been a stranger in a strange land» [For jeg er blitt en innflytter i et fremmed land].

Forøvrig kan man se (tilsiktede) allusjoner til en kjent litterær trope som går igjen i flere fantastiske fortellinger: Menneskebarnet som vokser opp blant vesener av en annen art – som Mowgli i Rudyards Kiplings (1894) The Jungle book  eller Egar R. Rurroughs: Tarzan of the Apes (1912)

Det eventyrlige ved reisen

Om reisefantasier og norsk bokhistorie ved forrige århundreskifte 
Hva har Knut Hamsun (1859-1952), Jules Verne (1828-1905) og Henry Rider Haggard (1856-1925) med hverandre å gjøre? Sannsynligvis temmelig lite. Men det kan se ut som om deres norske forleggere hadde sammenfallende idéer om hva tekstene fra disse forfatterne representerte hos leserne. Titlene som ble valgt for utgivelser i Norge omkring forrige århundreskifte hadde nemlig klare fellestrekk, og spilte på det eventyrlige ved eksotiske reiseopplevelser.

Lenge har jeg grublet på hva som fikk Knut Hamsun til å gi sin reiseberetning fra Kaukasus tittelen I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien da den kom ut i 1903fire år etter hans 
stipendiereise til Georgia/Kaukasia  i 1899.
[kan leses her] [alt. 2]

.

Nesten samtidig (1902) kom også Rider Haggards siste fortelling om eventyreren Alan Quatermain, allerede kjent fra Kong Salomos miner. Boken fikk en nærmest identisk tittel – Et Eventyrland i norsk oversettelse. Men denne gangen gjaldt betegnelsen opplevelser i Afrika, ikke Eurasia. Boken var en utgivelse i serien ‘Børnenes bogsamling’, med kortutgaver fra verdenslitteraturen. Blant de aller første i serien som hadde startet fire år i forveien, var også to av Jules Vernes romaner.

Jules Verne oversatt til norsk, til riksmål eller nynorsk var på dette tidspunktet noe helt nytt for lesere i Norge, som lenge hadde vært vant til at mye av det som var tilgjengelig av litteratur kom fra København, slik som Hamsuns I Æventyrland (Gyldendalske boghandels forlag).
I 1894 trykket utgiveren Ludv. B. Aas’ forlag en riksmålsversjon av Vernes En verdensomseling under havet – introdusert som første utgivelse i en (planlagt) rekke kalt: «Eventyrlige reiser».

To år etter kom en nynorskoversettelse av Vernes roman Michel Strogoff som føljetong i målbladet «Den 17. mai», og samme år i bokversjon. Tittelen som ble valgt for denne fantasireise-fortellingen gjennom Russland og Sibir, vektla også det eventyrlige:  Zarens kurérReiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk.

1896

Hamsun kan meget vel i 1896 ha lest den fengslende beretningen om den unge offiseren Michel og hans tilkommende, Nadia – som starter sin begivenhetsrike ferd østover med en togreise ut fra Moskva.  Hvorvidt beretningen – dersom den var kjent – inspirerte til valg av reisemål eller til ideer for skrivingen, vites ikke. Faktum er uansett at tre år etter, i 1899, satt Hamsun selv på toget ut fra Moskva, etter å ha startet sin reise i St. Petersburg.
[Vernes Russland-fortelling gjorde forøvrig suksess som teaterstykke i flere norske byer fra høsten 1884, da Hamsun grunnet sykdom returnerte til Norge fra sitt USA-opphold. Avisene fra september -84 indikerer billettpris-økning etter utsolgte hus og forestillingens eksotiserende tablåer, med dans, kor, opptog og slagscener]

Og i bokutgivelsen Et Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien forteller han sågar at han på toget møter et ungt, fransktalende forelsket par – omgitt av handelsmenn – akkurat som beskrevet i Zarens kurér, Vernes roman. Det er fristende å peke på formuleringen ‘drømt’ fra  forfatterens undertittel. Det fremgår i begge reisefortellinger at de to unge er ukjente for hverandre når de møtes om bord på toget – og i begge tilfeller beskrives han som militær – nasjonalgardist (Hamsun) eller offiser i kurérkorpset (Verne). Og, tilsvarende som i den franske fiksjonsfortellingen er deler av starten på Hamsuns bok (fra s. 9) viet beskrivelser av byen Moskva og Kreml. Begge fortellingene starter med en togreise for så å fortsette med hest og vogn. 

Hamsuns forlag, det danske ‘Gyldendalske boghandels forlag’ publiserte også Jules Verne. Og reorganisert som det norsk-danske «Nordisk forlag», trykket de en serie av Vernes reiseromaner under en likelydende vignett som den Aas hadde lansert: «Jules Verne. Eventyrlige reiser». Om vi skal dvele ved sammenfall tematisk, forfatterne imellom, er det grunn til å merke seg at det danske Gyldendal omtrent samtidig med Hamsun-utgivelsen trykket (den ikke så berømte) reisefortellingen Claudius Bombarnac fra 1892, som er en beretning om et journalistoppdrag gjennom Eurasia, med start i Tbilisi via Baku og videre østover. Til salgs i Kristiania fra 1904 (Jules Verne: Eventyrlige reiser VIII,  Kristiania – København, Gyldendalske Boghandels forlag ) . [Eng. oversettelse kan leses her]

Hamsun kom også til Tbilisi og Baku ved Kaspihavet, men han vendte hjemover herfra (via Konstantinopel). 

La det være klart:  Jeg mener ikke å hevde, og har intet belegg for å anta at Hamsun leste Jules Verne. Men, i det meget betydningsfulle bokhistoriske perspektivet …
(forholdet mellom litteraturens innhold, historie og materialitet – bl.a. dette at utgivelsesomstendigheter og ulike aspekter ved den faktiske eksemplarfremstillingen har påvirket litterære prosesser, og verkenes mottagelse mv.)
… så er det all grunn til å rette søkelyset på det faktum at det danske ‘Gyldendalske boghandels forlag’ – altså Hamsuns forlag for I Æventyrland i 1903 – åpenbart kjente til og ønsket å løfte frem for sine lesere året etter, Vernes temmelig ukjente (fremdeles) reisefortelling Claudius Bombarnac – som beskriver flere av de samme stedene som Hamsun: bl.a. Tbilisi og Baku ved Kaspihavet. Forlaget (og dermed kanskje forfatteren?) kjente åpenbart den franske utgaven fra 1892 og  sørget for å få den oversatt for det skandinaviske (DK/NO) publikum parallelt med utgivelsen av Hamsuns reiseberetning – slik jeg ser det som et tematisk apropos.

Den første luftferd over Norge – for 168 år siden

Det som sannsynligvis var den aller første bemannede luftseilas over norsk jord, fant sted allerede 25. juli 1852 – ikke i 1870
Ikke bare nasjonalbiblioteket [podcast sept. 2020 – se under] har de siste måneder blåst liv i den 150 år gamle beretningen om den franske gassballongen «La Ville d’Orleans» – som kom ut av kurs på vei ut fra det beleirede Paris, 24. november 1870 – og som etter mange timers reise nordover krasjlandet i Norge.  Også NRKprogrammet ‘Ekko’ formidlet beretningen på fengslende vis, med mange interessante innspill, gjennom to sendinger 29. og 30. oktober 2020 [L]
I november 2020 kan altså denne landingen feire 150års jubileum.

Farkostens luftseilas inn over sør-Norge og Telemark har i mange sammenhenger blitt omtalt som ‘den første luftferd over Norge’ – en betegnelse som stammer fra tittelen på en utgivelse fra 1968, forfattet av historiker Einar Østvedt (1903-1980) fra Skien.

Selve karakteristikken, dette å være ‘den første’, og som har blitt gjentatt til dato, har imidlertid vist seg å være en noe forhastet konklusjon – selv om lengden på ballongreisen var høyst oppsiktsvekkende, også i internasjonal målestokk, og all grunn til å jubileumsmarkere. Men at denne luftferden ikke var den aller første over norsk jord, forstår vi av Aasmund Olavsson Vinjes tidlige, essayistiske avistekster fra 1852, noe jeg kommer tilbake til.
.

Aftenposten 29. desember 1871 – E. Cartailhac [klikk for stor versjon]

Begivenhetene 18 år senere, omkring ballongferden til ‘La Ville d’Orleans’ som endte på Lifjell i Telemark, ble skildret året etter landingen, i Aftenposten onsdag 27. og lørdag 30. desember 1871. Teksten var oversatt fra den franske avisen Journal de Toulouse, skrevet av redaktør Émil Cartailhac på grunnlag av ballongskipper Paul Roliers muntlige beretning.

«Men saasom Vinden, der den hele Dag havde været foranderlig, syntes at have fæstnet sig i sydlig Retning med nogen Afbøjning mot Vest, var det, saafremt der ikke indtraadte nogen Forandring, muligt at forsøge Opstigningen, idet man maatte forudsette, at Ballonen vilde tage nordøstlig Retning. Uagtet faren ved en saadan Fart, var Ingeniør Paul Rollier, en af de første Grundlæggere af denne Skole af Aeronauter, som skulde yde Frankrig saa umaadelig store Tjenester, strax villig til at forsøge denne Reise, idet han antog, at han vilde falde ned i Belgien»

Detaljer omkring dette ble presentert i et fagforedrag [v/ PJ.Moe] på jubileumskonferansen for A.O.Vinjes forfatterskap [USN-Bø,Telemark] i november 2018.
       I aviser fra samtiden fremgår nemlig at flere bemannede ballongferder allerede hadde funnet sted et par tiår før 1870, og er altså skildret av blant andre Telemarkingen Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) i et par korrespondentbrev for Drammens tidende i juli og august 1852.

J.W.Moyel, Aeronaute - foto: Heine Schöttz, 1895

Julius W. Moyel

Joseph Tardini

Det Vinje refererer til her, er annonser et par ganger i avisen Christiania-Posten, der aeronaut Julius W. Moyel (1825-1898) reklamerer for ballongoppvisninger med sin gassballong «Samson», ført av ballongskipper Johs. Ignatz Lassé. Ballongen hadde Moyel kjøpt av dødsboet etter  ballongskipperens venn, Joseph Tardini (1817-1851),  som hadde forulykket med samme ballong i Øresund utenfor København i september året før.

Illustreret Nyhedsblad 1852
Ballongoppstigninger ut fra hovedstaden dette året er også veldokumentert gjennom flere andre avisreferater dengang, blant annet i Illustreret Nyhedsblad, der ballongskipper Joh. Ignaz Lassé selv forteller fra sine ‘luftreiser’ fra Fredriksborg [på Bygdø] til Sandvigen og til Maridalen
25. juli og 1. august 1852. Han beskriver grundig de praktiske forberedelsene, bl.a. produksjon av hydrogengassen til fylling av ballongen: «[…] Fyldningen med Vandstofgas. Dertil udfordres først og fremst fortrinligt, reent og ikke haardt Vand, godt porøst Jern og Vitriololje eller Svovelsyre, der holder bestemte Grader

I avisartikkelen forteller ballongskipper Ignaz Lassé utførlig om avgang fra Bygdø og om landing ved Dønski i Bærum:
«Min Luftreise fra Frederiksborg den 25de Juli [1852]
Paa denne Dag ophængte jeg min Ballon til Fyldning […] paa Grund af det ugunstige Veir den foregaaende Søndag var [jeg] bleven forhindret fra at foretage min første Luftreise. […]
Temmelig udmattet ved Fyldningsforanstaltningerne knyttede jeg Kl. 6 1/2 min Gondol fast til Nettet, prøvede Apparatets Bærekraft, sagde det forfamlede, forbausede Publikum Farvel, sprang munter og glad i min lille Baad og foer til Himmels, lystigt svingende min Hat. […]
Min Ballon førte meg først i sydvestlig Retning, men efterat jeg havde kastet endeel Ballast, kom jeg ind i en anden Luftstrømning; under meg laa atter Frederiksborg, men jeg var allerede i en sa betydelig høide, at jeg ikke kunde skjelne Menneskerne. […] Nu begynte jeg å se meg om etter en Ankerplads, hvilken jeg snaart opdagede, og med uhyre hurtighed ilede jeg til Jorden. […]  Stedet hvor jeg havde kastet Anker, laa i Nærheden av Gaarden Dynski, en Fjerdingsvei i Vest for Sandvigen, omtrent 2 Mile fra Frederiksborg.«
….
Den 1. august samme år, forteller ballongskipper Ignaz Lassé, at flere tusen mennesker møtte opp på Bygdø for å se ballongen «Samson» seile avsted – denne gangen i retning Maridalen – og hvordan han ble utsatt for grov kjeft fra en gårdbruker da han kastet anker og landet på et jorde:

«[…] og efterat have passeret Christiania og Akerselven med alle sine Bøininger, steg jeg efter en halv times Fart i en Høide af 7-8000 Fod ned i Maridalen og kastede Anker i en Furu. Jeg mærkede imidlertid, at jeg vilde kunne komme til at gjøre Eieren Skade, hvis jeg strax steg ned, thi jeg befandt mig her lige over en Kornager. Heldigviis kom end Mand springende til;  paa min Anmodning kastede han Ankeret løs, en Anden tog min Kugle og saaledes trak de brave Folk mig hen til det andet Sted, hvis jeg ikke feiler, en afslaaet Græsmark, hvor jeg under Tilstrømmen af Mennesker tømte og indpakkede min Ballon.

  Jeg kan dog ikke undlade at bemærke, at jeg ogsaa der paa den nøgne Mark blev ubehageligt berørt, idet sandsynligviis Gaardsfuldmægtigen i haarde Udtryk bød mig snarest muligt at skrubbe af med mine Pakkenelliker […]»
[HELE resten av avisteksten til Johannes Ignaz Lassé, kan leses her]
[Les mer om «Samson» og ballongpionerer i Norden på Wikipedia]

Moyels annonse i Christiania Intelligentssedler - 24. juli 1852

Annonse i Christiania Intelligentssedler – 24. juli 1852

——————-
[Foredrag om dette temaet (fra Vinje -konferansen 2018) vil etterhvert komme i digitalversjon her på 2.Moesbok].

Dramatiske ballongreiser i fakta og fiksjon – Rolier og Verne
Forhastet er også den konklusjonen som flere har trukket (selv om sammenfallene er mange) – at den franske forfatteren Jules Verne med sikkerhet hadde latt seg inspirere av akkurat denne ballongreisen fra Paris til Telemark, da han tre år etter skrev innledningskapitlet for romanen «Den hemmelighetsfulle øya», der havaristene etter å kommet seg forbi fiendens linjer i ballong, og med nød å neppe unngår å havne i havet, krasjlander på en øde øy. Det er nemlig slik at tilfellet «La Ville d’Orleans» var bare én av flere titalls dramatiske ballongreiser ut fra det beleirede Paris omkring 1870, og som havnet i eller tett på havet. Flere franske aviser skrev om disse ballonghavariene. Mer om dette i etterordet til boken Den hemmelighetsfulle øya, utgitt i Vidarforlagets Jules Verne-serie i 2018.
[Noe gjengis i utdrag på underside – Fortsett lesing  ]