Jules Vernes tanker om «Libertariansk individualisme og utopisk sosialisme»
– belyses i ny film om det tragiske utopi-prosjektet (1923) til Rjukan-redaktør og anarko-syndikalist Ludvig Bernhard Aas.
–
Filmen «Et helvete uten like» (nov. 2025) antyder at kanskje kan slike ideer ha medvirket, da arbeidsledige ‘bråkmakere’ – anført av redaktør Aas – valgte å emigrere til Brasil for penger de fikk for å forsvinne bort fra det nedgangstyngede Rjukan-samfunnet på 1920-tallet.

For, da Jules Vernes bok om anarkisten Kaptein Nemo første gang kom ut i norsk språkdrakt, var utgiveren den samme Ludv. B. Aas (1874-1924).

Kanskje hadde han blitt inspirert politisk av innholdet. Uansett sørget Aas’ forlag i 1894 for tilretteleggelse av en praktutgave med verkets originalillustrasjoner. Dette fremkommer i en ny essayistisk dokumentarfilm av filmskaperen Mirko Stopar.

I et intervju her, orienterer Jules Verne-forsker Per Johan Moe om de politiske ideene som Verne var opptatt av, og som ligger under i flere av hans verk: Libertariansk individualisme og utopisk sosialisme.

[Artikkel fortsetter fra forsiden, her]
Dette kan man, som sagt godt tenke seg at anarko-syndikalisten Ludvig Bernhard Aas – som på 1900tallet var redaktør for syndikalistavisen «Maana» på Rjukan – kjente til fra Vernes øvrige forfatterskap. Slikt tankegods var som nevnt et tilbakevendende tema i hans fiksjonsfortelinger.

Cinemateket i Oslo skrev dette om filmen før visningen
– 5. november 2025 –
«Den nye dokumentaren fra norsk-argentinske Mirko Stopar (Nitrate Flames, En djevel med harpun) forteller historien om en gruppe arbeidere fra Rjukan, som i 1923 emigrerte med sine familier til Brasil for å danne et utopi-samfunn i jungelen – et prosjekt som endte på en tragisk og katastrofal måte. «Et helvete uten like» var utrykket en av de overlevende brukte da han skrev hjem til Norge for å advare folk mot å reise dit.

Et helvete uten like skildrer miljøet av norske syndikalister på Rjukan på starten av 20-tallet, med Ludvik Aas, redaktøren for lokalavisa Maana som en sentral skikkelse. Maana var talerøret for Rjukans syndikalister, de mest rebelske og radikale fagorganiserte Hydro-arbeiderne.
I filmen blir vi kjent med Aas’ unike og særegne journalistikk, samt syndikalistenes filosofi, deres nesten religiøse tro på bevegelsen og valget om å gå til «direkte aksjon» mot Hydro-ledelsen og LO, noe som til slutt førte til at de ble fullstendig outsidere og måtte forlate Norge. De var så uønsket at de til og med fikk penger fra kommunen for å kjøpe billetter til å reise vekk.

Regissøren prøver å rekonstruere historien 100 år etter hendelsene, samtidig som han reflekterer over sin egen historie som emigrant fra Argentina. Filmen blir både et portrett av Rjukan i dag og for hundre år siden, og en film om politiske utopier og en skjebnesvanger drøm om å reise ut for å finne lykken et annet sted. Stopar tar oss med til Cruz Machado i Sør-Brasil og til Argentina, og hans egen reise blir utgangspunktet for egne refleksjoner om migrasjon.»
Spilletid 1t 10m (70 minutter)
Produsert Norge/Argentina 2025
—–
.
Klassekampen v/ Guri Kulås
omtalte filmen i forbindelse med visning på Vega scene 23. oktober 2025.  [les avisomtalen]
[utdrag]
«Et helvete uten like» er ei emigrasjonshistorie,
eller notater for en film om en utopi» som han [M. Stopar] smålåte kalla den fascinerande forteljinga.
Stopar har lenge ønsk å avdekke lagnaden til dei 35 Rjukan-arbeidarane som i 1923 emigrerte med familiar (!) til Brasil for å skipa et idealsamfunn i jungelen. Det heile var under leiing av Ludvig B. Aas, Jules Verne-publisist, typograf og redaktør i den syndikalistiske arbeidaravisa Maana»
—–
Filmselskapets – «Ferryman Film» – teaser /trailer kan ses her

—–
Filmen «Et helvete uten like» er en essayistisk dokumentarfilm som,
– dels skildrer selve den utrolige historien om gruppen som ledet av Ludvig Aas, reiste over til Brasil for angivelig å grunnlegge en utopisk  (anarkistisk) ideal-koloni
– men også filmskaperens eget forsøk på å forstå hvordan det hele kunne ende så tragisk. Prosjektet endte med mye død og fordervelse i jungelen, Aas selv  ble syk og døde etter kort tid.
Regissør Mirko Stopar stiller i sin film spørsmålet om Aas kanskje allerede fra før sin redaktørtid på Rjukan hadde utopi ideer med seg – kanskje fra politisert fiksjonslitteratur. Med andre ord, at ideene om å slå seg ned i Brasils jungel IKKE (bare) – slik det har vært hevdet – var inspirert av en avisartikkel  i lokalavisen («Maana» aug. 2022) som høyst misvisende beskrev dette Søramerikanske landområdet i paradisiske vendinger.
——-
Film-tidsskriftet «Rushprint» v/ Gunnar Iversen,
har i januar 2026 en grundig gjennomgang av Mirko Stopars filmprosjekter
[utdrag]
«Et helvete uten like er både et fyrverkeri og et overflødighetshorn der Stopar øser av et vell av små historier og ser på ulike historiske sammenhenger. Den er organisert i ti «kapitler», som en serie «notater», og vi lærer mye om Rjukan, vi får små sidespor der vi lærer om Jules Verne eller Rjukanfossens romantiske sublimitet, og vi møter avisredaktører, kunstnere, litteraturvitere og historikere som alle på en spennende måte bidrar med små oppklarende puslespillbiter.
Historien om Aas og de andre emigrantene er kanskje det som den italienske kulturhistorikeren Carlo Ginzburg har kalt mikrohistorie, en type små historiske undersøkelser som kaster lys over større sosiale og kulturelle fenomener, og som også utgjør en slags mentalitetshistorie.
Dermed forteller filmen også om migrasjon generelt. Stopar forteller noe om seg selv, og vi møter en argentinsk svartmetall-entusiast som gjerne vil jobbe i Norge, men som bare får avslag etter avslag fra mulige arbeidsgivere.

En drøy halvtime inn i Et helvete uten like sier Stopar: «Filmen må ta en annen retning». Her ser vi et av mange eksempler på hvorfor det er naturlig å knytte Stopars film til det som kalles essayfilm. Dette er en dokumentarisk undergenre som tenker høyt. En essayfilm blir nærmest til mens vi ser den.
Filmen tar gjerne ulike retninger i løpet av spilletiden. I motsetning til den skråsikre dokumentaren dyrker essayfilmen det usikre, famlende og nysgjerrige, og framstår først og fremst som en måte å tenke på. Essayfilmen rapporterer ikke bare om det som filmskaperen har sett og opplevd, men som alle essays forsøker denne typen film å vri og vende på hvordan verden kan oppleves og ses på forskjellige måter.»
——–
Transkribert intervju
I en sekvens samtaler filmskaper Mirko Stopar med Jules Verne-forsker Per Johan Moe i bibliotek/skrivestue:
PJ.Moe: «En av de reisende som kom fra kontinentet for å besøke Vestfjorddalen og Rjukan, var den franske forfatteren Jules Verne. Det var i 1861. Og 25 år etter [1886] kom denne utgivelsen: (peker på boken) «En lotteriseddel, no. 9672» – som på mange måter gjenspeiler noe av reisen forfatteren selv foretok. I utgangspunktet så var han nok lokket av å komme for å se Rjukanfossen. [Romanen ‘no9672’ ble ikke oversatt til norsk, dengang ] .
Men så kommer denne boka (viser ny bok,»Verdensomseiling»).
Den er utgitt i 1894, og det er den første gangen det kommer en Jules Verne -bok i Norge som er på riksmål [=NORSK, mao. ikke dansk]:
«En verdensomseiling under havet» – og som det står [om utgiver] på tittelbladet (vi leser:  ‘Kristiania – Ludv. B.Aas’ forlag 1894)
og [sammen med] alt det vi vet om … »

M.Stopar (bryter inn): «Og her er det den samme Ludvig Aas som var ‘Maana’-redaktør, som står bak?» …
PJMoe: «Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, så må dette være den samme Ludvig Aas. [Og] gitt det vi nå kjenner til om det politiske synet til Ludvig Aas, redaktør på Rjukan, så har vi jo [her] en helt slående parallell …
Altså: (peker på boken ‘Verdensomseiling’) dette er jo Jules Vernes store bok om anarkisten kaptein Nemo.
Jeg vil ikke si at dette sier oss at han [Verne selv] var anarkist …
– Men han gjennomdrøfter politiske ideer som han har vært opptatt av hele livet … libertariansk individualisme og utopisk sosialisme, særlig.
Og, Jules Verne – som skrev flere bøker som har handling lagt til Søramerika, var allerede utgitt rundt forrige århundreskifte, altså før han [Ludvig Aas] kom til Rjukan (i 1916).»
M.Stopar: «Da blir det [naturlig] å spekulere at Ludvig Aas kjente til Søramerika og utopier i Søramerika, før den propaganda-artikkelen som kom i «Maana»

* J.Verne -fakta /bokhistorie:
Flere av Vernes romaner har anarkisme som tema – og både kaptein Nemo og ingeniør Robur heiser det sorte anarkist-flagget.
Jules Verne skrev ellers en rekke bøker med handling fra land i Søramerika, deriblant Brasil. I sammenhengen her, er det naturlig å peke spesielt på romaner som skildrer dannelse av utopiske kolonier, eksempelvis:
– i Venezuela, ved Orinoco-elvens kilde, ved grensen til Brasil
– og i Chile, ved Magellan-stredet.
(NB: norske utgaver eksistere ikke, men dette var bøker som ble trykket både i Danmark og Tyskland, land Ludvig Aas angivelig skal ha oppholdt seg, før tiden på Rjukan)
«Der stolze Orinoco» (tysk 1899)  (fr: Le Superbe Orénoque).
«Die Schiffbrüchigen des «Jonathan» (tysk 1909) (fr: Les Naufragés du Jonathan)’
– fra forlaget A. Hartleben.

Verne – anarkister – norsk bokhistorie.
Frem til 1894 – og Ludv B. Aas’ forlags utgivelse, fantes ikke  Verne-bøker på norsk. Litteratur som ble trykket i Norge var gjerne skrevet på dansk. Men  fremover mot unionsoppløsningen kom skriftnormer for norsk riksmål og landsmål.
Når det gjelder Jules Vernes forfatterskap fremstår det påfallende (men kanskje allikevel godt forståelig, med referanse til hans tidligere omtalte politiske tankegods)  – at, når hans tekster første gang foreligger i norsk språkdrakt, er det norske, erklærte anarkist-redaktører som først publiserer.

# Ludvig Bernhard Aas, redaktør i «Maana» :
En Verdensomseiling under havet med Kaptein Nemo og «Nautilus» (riksmål, 1894)
# Rasmus Steinsvik, redaktør i «Den 17de Mai» :
Zarens kurer, reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk  (landsmål, 1896)
(oversatt i samarbeid med hans fremtidige kone, Marta (Tonstad) Steinsvik)

DIGRESJON  – om syndikalister og anti-syndikalister,
og norske skribenters Jules Verne -lesning, sent på 1800tallet.
Man kan kanskje innvende:
Er det sannsynlig at en ung redaktørspire og skribent som Aas (20 år i 1894), fant frem til Jules Vernes utopi- og anarkisme- relaterte romantekster, før disse var til salgs i Norge?
Til dette er å si at sannsynligheten anskueliggjøres ved å se til hans samtidige, journalist og forfatter Øvre Richter Frich (1872-1945).
Hans forfatterskap – spesielt bøkene om ‘den blonde kjempe’, Dr. Jonas Fjeld – var breddfulle av anti-syndikalistisk innhold. I Frichs bøker som hadde store lesergrupper i Skandinavia, ble Fjelds hovedfiender – et fiktivt internasjonalt syndikalistnettverk – temmelig hatefullt skildret. Faktisk blir også Rjukan-syndikalistene, Saaheim kraftstasjon og salpeterfabrikken, omtalt spesifikt.
(Frich: De sorte Gribbe 1913)  [ utdrag kap.20 – utdrag kap.21 ]

Det er relevant å kommentere bøkene til Richter Frich i denne sammenhengen fordi flere av dem har referanser til Jules Verne. Og da snakker vi her også om romantekster som ikke hadde utkommet i Norge, men som det er sannsynlig at Frich fikk kjennskap til under sine opphold i utlandet.
Uansett – at Richter Frich kjente Vernes forfatterskap er sikkert. Den franske forfatteren omtales i Jonas Fjeld-serien – eksempelvis i boken Guldaaren, en eventyrers roman (1912). Og, i Slangeblomsten fra Magdala (1927), som foregår i Colombia i Sør-Amerika, skriver han:
«Jules Verne, som engang beskjæftiget sig med disse jomfruelige egne, vilde gni sine øine over alle de civilisatoriske foreteelser, som nu med haard haand har slitt sløret væk for alle Magdalenaflodens mysterier.»
[Temaet utdypes her: norske forfattere som leste Jules Verne. ]

Det er nær sagt utenkelig at ikke Aas og hans miljø kjente til Frichs bøker, der ovennevnte anti-syndikalistiske fiendebilde manes frem – når vi legger til grunn den voldsomme populariteten Dr.Fjeld-bøkene hadde i samtiden.
Og man kan stille spørsmålet:
Var kanskje nettopp Frichs tydelige tekst-referanser til Jules Verne med på å vekke interesse og kjennskap hos Aas, både  til forfatterskap, utopidrømmer og det søramerikanske kontinent?