Manuscrit autographe, Jules Verne – Centre d’études verniennes, Nantes – domaine public

Inngående studier av Jules Vernes håndskrevne manuskript for romanen Un Billet de Loterie / ‘En lotteriseddel’ – og hans korrespondanse med forlagsledelsen, tydeliggjør forfatterens opprinnelige intensjoner angående navnevalg og symbolikk.


Det gåtefulle loddnummeret var meget viktig for forfatteren. I utgangspunket ville han ha kun tallet 9672 som tittel [bilde: manuskript], men forlagsredaktør Pierre-Jules Hetzel var sterkt uenig og tenkte ikke minst på boksalget – at leserne ville slite med å huske tittelen og at det på tilsvarende vis ville være negativt når journalister skulle skrive bokomtaler. I november 1885  skriver han til Verne:
Hvorfor – for helvete! Verne, har du valgt en tittel som er så vanskelig å huske?
[«Pourquoi, diable! Verne, a-t-il choisi ce numéro difficile à retenir»]
– og han foreslo at de i det minste skulle velge kun to siffer, f.eks 17 eller 19.
Verne stod på sitt og overlot til forlaget å velge en tilleggstittel, og foreslo i svarbrev dagen etter: le ou ‘un Billet de loterie’ – ‘Un gros lot’ – ‘le numéro gagnant’ – ‘Hulda Hansen’
…
Navnevalget Hulda
Det siste forslaget fra forfatteren, med allitterasjonen knyttet til familienavnet Hansen, som er så sentralt i fortellingen, kan muligens indikere noe om hvorfor Hulda ble valgt som navn på romanens sentrale person.
ref. «Joyeuses Misères de trois voyageurs en Scandinavie» der ‘Skuld’ og de øvrige tre norrøne skjebnegudinnene omtales. Verne kaller henne Sihuld[a] (NB feilstavet). Verne som kjente Snorres Edda (gudelæren) var nok klar over hennes rolle som vokter over brønnen og den hjemlige sfære. [bilde]
[ref. Un Billet de Loterie le 9672/kap. 3 om ‘Hulda la blonde’ som sitter ved hjemmets arne:
SITAT BL9672(1886):
«la fiancée de Ole était charmante avec cette physionomie un peu mélancolique des filles du Nord, mais souriante aussi. En la voyant, on songeait volontiers à cette Hulda la Blonde, dont elle portait le nom, et que la mythologie scandinave laisse errer, comme la fée heureuse, autour du foyer domestique.»
…
9672  evt.  9762  –  en datoangivelse? –  9. juni 1872 eller  9. juli 1862?
Det har blitt publisert en rekke fagartikler om akkurat dette litterære verket, og flere forskere har kommentert og forsøkt å ‘avkode’ den betydningen som kanskje kunne ligge bak forfatterens valg av tall. At det i virkeligheten referere seg til en dato har vært lansert av flere, også undertegnede [«Intertextuality and Verne’s Norway» (Moe, 2013)] – og ikke minst dette som kan ligge i symbolikken, et vinnerlodd. I min kommende fagartikkel om bakenforliggende betydninger relatert romanen, kommer jeg inn på nettopp dette.
.
Forfatteren skal selv ha omtalt romanen som Le 9762 – overfor Simon P. – en av de forlagsansatte hos Hetzel
(ref. tidligere president i Societe Jules Verne, Olivier Dumas (BSJV no133/2000 p. 21-25)
Med andre ord, en annen rekkefølge, men de samme tallene. Lest som dato, kanskje 9. juli 1862. Dette kan i så fall forstås på flere måter. Handlingen i romanen, som ble skrevet i 1885, ble lagt til året 1862. Dette var året etter han selv besøkte Skandinavie (NB,  forfatteren opplyste selv, feilaktig, at reisen fant sted i 1862). Og det var på denne tiden at forfattergjerningen kom ordentlig igang etter at Verne ble antatt.
Det kan meget vel ha vært i juli 1862 at han møtte forlagsredaktør Pierre-Jules Hetzel for første gang. Sett ettertid, i berømmelsens lys var dette helt klart et lykketreff. Kanskje anså forfatteren deres første avtaleutkastet som et vinnerlodd.

9672 – 9. juni-vedtaket, parlamentarisme og unionsoppløsning
og Alt tatt i betraktning heller jeg til at tallets betydning kan avkodes som tidspunktet som indikerer starten på innføring av parlamentarismen i Norge, gjennom det såkalte 9. juni-vedtaket – statsrådsaken – som til sist ledet opp til Norges løsriving fra Sverige. Frigjøringsprosessen skjøt fart etter endelig stortingsvedtak i 1884 – altså på den tiden da idéen til romanen muligens ble ‘unnfanget’ (trykket 1886) – om at den sentrale makten skulle ligge i stortingssalen og at regjeringens statsråder måtte svare for nasjonalforsamlingen der. Prosessen hadde startet med en resolusjon allerede i 1872 – noe franske lesere kunne lese i Paris-avisene.
[Note: at Verne i så fall har forvekslet årstallene 84 med 72 er ikke utenkelig, gitt hans øvrige tilfeller av ombytting på vél så viktige detaljer (eks. øst/vest for både jordrotasjon og reiseretning, i essay om Poe’s Three Sundays in a week – {og flere eks.] 
Jules Verne var allerede fra sitt møte med jus-professor Anton Martin Schweigaard (introdusert av vennen C.W. Boeck) klar over motsetningene mellom broderfolkene og at ‘Monsieur le prof. S‘ hadde vært sentral – som Verne skriver i romanen BL9672 – under ‘vice-roi’ konflikten, (stattholderstriden) fra 1854

Dersom noe av dette skulle være tilfelle, blir et naturlig oppfølgingsspørsmål – foreløpig ubesvart – hva var årsaken til  at Verne ønsket å knytte en såvidt essensiell (i forfatterskapet) symbolikk nettopp til DENNE romanen, med handling utelukkende fra Norge?
– Var det fordi det var han tidlige reiser, til Skottland i -59 og Norge -61 som forløste selve forfatterskapet?
– at NÅ, hadde han en visjon for skrivegjerningen?
– skriving av lengre prosa fra eksotiske steder?

Om ikke annet kan forøvrig forklaringen være – f.eks- at det ligger ytterliggere et vinnerlodd innbakt i fortellingen. Mitt poeng er nettopp dette: professor ‘Sylvius Skog‘ var et lykketreff,   (vinnerlodd) for landet Norge i unionstiden, under løsrivningsprosessen som skjøt fart etter 1884. Med andre ord nettopp i den tiden da Verne arbeidet med romanidéen til boken.
Et land under de siste årene av en frigjøringsprosess er bakteppet for hele handlingen i romanfortellingen. Så var da også revolt og frihetskamp det bakenforliggende temaet i en lang rekke av forfatterens bøker på -80tallet (etter Michel Strogoff, Tsarens kurér i 1876)

Skog og Sandgoist
Jeg skrev med vilje Sylvius Skog, som jo også er en allitterasjon, trass i at originalutgivelsen på fransk, og samtlige utenlandske oversettelser navngir Vernes protagonist i fortellingen (om vi vektlegger professor-figuren i fortellingen [ref. JV brev der han omtaler den som: ‘fortellingen om den unge sjømannen som var savnet til havs’]) med varianter av etternavnet Hog – Hogg(eng.) Høegh (dansk). Trass i at Hetzel -utgaven, uten protester fra forfatteren tolket hans håndskrevne manuskript til at navnet skulle være Hog, er det allment kjent i forskerkretser at inspirasjonskilden, både for navnet til protagonist og antagonist i fortellingen, temmelig sikkert var to nummer av reisemagasinet Le Tour du Monde – et om Norge og et om Sverige, henholdsvis Skog og Sandgoist. Høyst sannsynlig var sistnevte en feilstaving av etternavnet til en verdshusbestyrer i Vuollerim (ved Boden /Jokkmokk) i  Nord-Sverige, som nok het Sandqvist.

Verne fordreier ytterligere feilstavingen med den franske bokstaven ï – og får navnet til å ligne det franske begrepet egoïst (stavet eksakt slik, med ï – L’Accent Tréma) – og skriver Sandgoïst, noe som understreker de temmelige negative karaktertrekkene han gis i romanen.
Forfatterens navnevalg understreker uansett polariseringen landene i mellom under de siste årene av unionstiden, mellom Norgs og Sverige. Vi hører da også i romanteksten om at professorpolitikeren Sylvius Skog var en ivrig forkjemper for avskaffelse av ordningen med en svensk visekonge i Norge i 1854.

[ref. min artikkel om de mange likheter med kjente beskrivelser av professorpolitiker Anton Martin Schweigaard, som vel og merke også har etternavn på S. Her omtales også detaljer fra Vernes reisedagbok fra 1861 som kan indikere at forfatteren møtte ham (A.M.S.) juli 1861 under en togreise til Eidsvold der vennen Carl Wilhelm Boeck (omtalt i romanteksten) hadde landsted, gården Bøen ved Andelven (ref. Kristianes reise ] 
# Detaljer om LtdM – Riant1885/60
note: om det latinske sylvius / og ulike lands ord for Skog

I vernes håndskrevne manus går det klart frem at han til begynne med skrev noe i retning av Skog og etterhvert Stog – noe som også er kommentert av forlaget (1885) – men senere endret til Hog uten protester fra forfatteren.
I en norsk kontekst fremstår et slikt etternavn høyst fremmed og gir lite mening – i motsetning til etternavnet Skog.

Ole Bendt
Tilsvarende forhold har vi for navnet Kamp – slik sjømannen Ole signerer sine kjærlige brev til sin forlovede Hulda. Denne navnevarianten har nok også kommet til under korrekturprosessen.  Og gir heller ikke serlig mening, som fornavn/mellomnavn, slik vi i romanteksten må forstå at det er tenkt. Navnet Kamp kunne godt ha vært et etternavn i en autentisk, norsk kontekst – men altså, ingen ville vel signere en siste hilsen til sin elskede med sitt etternavn. Ergo: Dobbeltnavnet Ole Kamp er ment å være sjømannens fornavn. I en norsk kontekst, og for norske lesere vil derfor Vernes opprinnelige valg av fornavn fremstå mest autentisk.

Meget oppklarende for norske lesere og for en norsk Jules Verne -forsker er det da å kunne konstaterende at Vernes opprinnelige intensjon kommer frem i manuskirptet, klart og tydelig hele veien: Ole Bendt

Også dette navnet sannsynligvis hentet fra Louis Énauls La Norvège
i likhet med Siegfrid (slik JV staver det i manus de fleste gangene)
Harald, Ole og Joël (stavet slik) NB. dette er fremdeles et norsk navn i bruk.


Husholdersken Kari
– Kate, ma vieille bonne
En lignende observasjon gjør vi for navnet / navnene på professorens tjenerskap:
Verne mente ikke å kalle husholdersken for Kate – hun het i opprinnelig Kari. [se bildescan]
Henne partner, husbestyrer ‘Fink’ forefinnes ikke noe sted i Vernes håndskrevne manuskript.

«Kari, ma vieille bonne».

Siegrid Helmboe
Om stavemåten Siegfrid i Hetzel -utgaven og relasjonen Hitterdal/Bamble og 
– også navn som er hentet fra reisemagasinet Le Tour Du Monde
(se tekst om Heddal stavkirke og den norske forsker og orientalisten (Christoffer Andreas) Holmboe. Verne endrer stavemåten til Helmboë
.

Den danske – Le brick goelette [skonnertbriggen] Christian og kaptein Mosselman
[JV skriver ikke Christian – han skriver noe i retning av ‘dine Belt’]