19. august 1882 – på trykk i «Folkebladet»
– Cammermeyers illustrerte ukemagasin

Den første oversettelse til norsk:
Nå i april 2023 – eksakt 150 år siden Jules Verne holdt foredrag i Det franske geografiske selskap om ‘meridianer og kalenderen’ (se utdrag nederst) og de bakenforliggende ideene til sin roman – fremvises her for første gang den norske førsteutgaven av fortellingen. Som det vil fremgå staver tilretteleggeren/oversetteren av teksten Foggs fornavn med F – ikke Ph slik vi kjenner fra de fleste bokutgaver senere:
«Første Kapitel.
Fileas Fogg tager Passepartout i sin Tjeneste.
«Aar 1872 boede i Huset No. 7 ved Savillerow, Burligton Gardens – samme Hus, i hvilket Sheridan døde i 1814 – Fileas Fogg Esq., et af de underligste, men ogsaa et af de mest fremragende Medlemmer af the Reform Club i London, skjønt han syntes at have sat sig til Opgave ikke at gjøre noget, som kunde paadrage ham Opmærksomhed.»
[fortsett lesning]
Romanteksten ble første gang publisert som utklippsfortelling – dvs boksidene var trykket nederst på alle arkene som Folkebladet bestod av. Forlaget Cammermeyers «Folkebladet» utkom som et vedlegg til «Norsk Familjeblad», og profilerte seg som ‘Et ugentligt Underholdningsblad for By og Bygd’.
Vernes roman var skrevet 10 år tidligere – og utkom første gang på tilsvarende vis, som avisføljetong i det franske «Le Temps» i november og desember 1872.
I bokform ble romanen første gang utgitt av Hetzels forlag i Paris, januar 1873. Tre måneder etter, den 4. april ble forfatteren bedt om å svare på spørsmål om meridianer og lengdegrader – hvor på kloden man så for seg at en reisende på vei jorden rundt ble nødt til å registrere et skifte av dato.

I Norge den 9. desember 1882, kunne abonnentene av Folkebladet etter at føljetongen var fullført, bringe de utklipte boksidene til en bokbinder om ønskelig. Sidene var paginert og den samlede teksten var en forholdsvis omfangsrik oversettelse på 227 sider gotisk skrift. I følge tittelbladet var den ‘bearbeidet for «Folkebladet» av E. R.’ Det er foreløpig uklart hvorvidt teksten var en nyoversettelse fra fransk. Visse formuleringer har uansett et visst slektskap med den danske oversettelsen, Rundt om Jorden i 80 Dage» utgitt på forlaget Andr. Schou i 1873. Eksempler på dette kommer lenger ned på siden.

[NB: I ulike sammenhenger kan man støte på bibliografiske opplysninger om ‘Jorden rundt på 80 dager’ som overser denne meget tidlige oversettelsen til norsk fra Cammermeyer. Tilsvarende utelatelse gjelder ‘Avisens føljeton’ fra Nikolai Olsens bogtrykkeri 1897(3?)  Jorden rundt i 80 dage som er annen, selvstendig oversettelse trykket i Norge.

Disse er begge uavhengige oversettelser i Norge, som kom før den sterkt forenklede utgaven fra 1899, i serien ‘Børnenes bogsamling’, Kristiania. ]
Se visuell tidslinje som viser de mange norske utgavene av romanen
——————————————————————————
Verne, 4. april 1873 – foredrag i det franske Société de Géographie:
«Les méridiens et le calendrier”

[utdrag]
«Jeg tror at man må se et enkelt sammenfall mellom disse [spørsmålene] og slutten av boken med tittelen ‘le Tour du monde en quatre-vingts jours,’ som jeg publiserte for tre måneder siden; [jeg vil] be om tillatelse til å sitere de få linjene som avslutter dette verket. Det er et spørsmål om den ganske unike situasjonen – som Edgar Poe benyttet i en novelle med tittelen Uken med tre søndager. Det er et spørsmål, vil jeg si, om den situasjonen som gjelder for reisende som fullfører en tur verden rundt, enten ved å dra østover eller ved å dra vestover. I det første tilfellet har de vunnet en dag; i det andre har de mistet den  – når de er tilbake ved utgangspunktet.

Faktisk, skrev jeg, ved å reise østover, beveget Phileas Fogg (han er helten i boken) seg i retning solen, og følgelig ble dagene redusert for ham med så mange ganger fire minutter som han krysset [lengde]grader i den retningen. Nå er det 360 grader5 langs jordens omkrets, og disse 360 gradene multiplisert med 4 minutter gir nøyaktig 24 timer.
– Med andre ord, mens Phileas Fogg, som dro østover, så solen passere meridianen 80 ganger, så hans kolleger i London den bare passere 79 ganger.

Spørsmålet er dermed stilt, og det vil være tilstrekkelig for meg å oppsummere det med noen få ord.
– Hver gang du reiser rundt jordkloden i østlig retning, vinner du en dag.
– Hver gang vi reiser jorden rundt i vestlig retning, mister vi en dag,
– det vil si de 24 timene som solen i sin tilsynelatende bevegelse bruker på å gå rundt jorden,
– og dette uansett hvor lang tid det tar å fullføre reisen.

Dette resultatet er så reelt at marineadministrasjonen utsteder en ekstra dags rasjon til sine skip som, når de forlater Europa, runder Kapp det gode håp, og holder tilbake en dags rasjon fra de som runder Kapp Horn. Av dette kan vi trekke den ganske bisarre konklusjonen at sjøfolk som drar østover får mer mat enn de som drar vestover. Faktisk, når de alle har kommet tilbake til utgangspunktet, selv om de bare har levd det samme antall minutter, vil noen ha spist en lunsj, en middag og en kveldsmat mer enn de andre. Til dette vil det bli svart at de har jobbet en ekstra dag. Uten tvil, men de vil ikke ha «levd» mer.» (Verne, april 1873 – ov. fra fr. PJMoe)
—————————————-
Detaljer om den aller første oversettelsen til norsk,
av Jorden rundt i otti Dage
Romanen hadde allerede vært tilgjengelig for norske lesere en tid, gjennom en oversettelse fra Schous forlag i København i 1873. Denne utgaven inneholder flere unøyaktigheter (feil). Flere steder avviker den fra den franske originalen, ikke minst når det gjelder tall og klokkeslett. Noen av disse særegenhetene gjenfinner vi også i Cammermeyers føljetong i Folkebladet i 1882, men altså med fornorsket språk.
.
Vi hører tidlig i fortellingen at tjeneren Forester ble sagt opp (dermed blir jobben ble ledig for Passepartout) fordi barbervannet var et par grader kaldere enn avtalt – det var 84 grader Fahrenheit, men skulle ha vært 86 gr.
Hos Schou står det: hhv. 80 vs  90. (Den samme gale detaljen videreføres i Cammermeyers oversettelse)
–
I romanen går Fogg  575/576 skritt mellom hjemmet og klubben (cinq cent soixante-quinze). I Schou (DK) utgaven fra 1873 går han  ”tre Hundrede og fem og halvfjerdsindstyve”. Hos Cammermeyer (N) i 1882 går han også ”tre hundrede og fem og sytti” – altså noe omformulert. Vi ser at teksten har ‘arvet’ det gale antall skritt fra Schou-utgaven – men teksten er uansett fornorsket når det gjelder tellemåten.
–
Når reisefølget ankommer stasjonen etter endt reise, viser/slår alle klokkene i London ti på ni (Verne 1872): «arriva à la gare, neuf heures moins dix sonnaient à toutes les horloges de Londres.”  Men når er Fogg tilbake, både hos Schou (DK 1873) og Cammermeyer (N 1882),»slog klokken tre kvarter til elleve paa alle Byens Kirketaarne”.
.
Både Schous bokutgave og Cammermeyers magasinføljetong har bortimot lik tekstmengde 248 vs 227 ord. Men Cammermeyer, som også har en annen kapittelinndeling, utelater visse detalj-partier. Eksempelvis henvisning i kapittel 2 (som fortsatt er kap.1 hos Cammermeyer) til kunstneren Angelica Kauffmann, sirkusartistene Léotard og Blondin og Kronometere fra Leroy og Earnshaw]
.
[I en annen norsk bokutgave finner vi lignende observasjon mht. oversettelser og tilrettelegging.Den langt på vei fullstendige utgaven til Tiden Norsk forlag i 1950 (ved Erik Farland), viderefører også visse tekstlige særegenheter som kan se ut til å stamme fra Schous oversettelse (kanskje via Cammermeyer utg. )
De nevnte detaljer vedr. Kauffmann/Leroy/Earnshaw samt Leotard og Blondin utelates også. I tillegg viderefører gale tekstdetaljer og begrep, som:  ‘barbervann på 90 gr. F – ‘Kunstrytter’ – ‘kirketårn’. Et annet avvik fra originalen i Tiden-utgivelsen er klokkeslett for da Passepartout blir ansatt: «fem minutter på halv tolv»  (skulle vært: 11.29). Dette siste kan muligens skyldes påvirkning fra andre lands oversettelser.
[flere detaljer kommer]
–
Her er en kavalkade over de mange norske utgavene av romanen

Norsk på norsk
– etterord på boknorsk for oversettelse til nynorsk 
En ny utgivelse i den til nå mest omfangsrike Jules Verne -serien på norsk er underveis. Neste bind i serien er en oversettelse fra den franske originalen til nynorsk.
Språkføringen i etterordene til samtlige av Verne -bøkene fra Bokhuset bokvennen/ Vidarforlaget, har hele veien ligget nært moderat bokmål. Dette vil også gjelde for kommende utgivelse.

Her må jeg skynde meg å tillegge, det som til nå har vært kalt bokmål. For krefter er i sving som ønsker å endre tidligere begrepsbruk. Den nye språkloven, som trådte i kraft 1. jan 2022, har temmelig sikkert gått under radaren for ‘hvermannsen’. I denne blir bokmål og nynorsk nå (av det offentlige) definert som to norske skriftspråk, og skal altså ikke lenger forstås som to målformer slik vi har vært vant til.
«Nå snakker vi ikke lenger om nynorsk og bokmål som to målformer av det norske språket, men som egne språk», sier Unn Røyneland, professor ved Senter for flerspråklighet ved UiO.

Boknorsk og nynorsk
Denne begrepsendringen får meg til å stusse og tygge på ordbruken…
For, om våre to norsk -varianter nå ikke lenger omtales (av noen i det minste) som MÅLformer, blir det vel sterkt ulogisk å fortsette å benytte betegnelsen bok-MÅL om det ene av disse norske skriftspråk-variantene? Altså dersom språkpolitikerne tenker at målform skal ut av bruk som begrep – eller hva? I så tilfelle kunne vi like gjerne innføre termene: boknorsk vs nynorsk.

Undertegnede håper at de fleste kan samstemme i at boktekster på nynorsk
– som den 11. i Jules Verne-serien – er flott, og at muntlig dialektbruk, forutsatt et allment forståelig ordforråd, er en berikelse i felleskapet. Det er ellers min spådom at dersom betegnelsen målform utgår, vil det komme et folkekrav om at også brukerne av den språkvarianten som flertallet benytter skal ha ordet norsk med i navnet. Mange vil nok nekte å la seg avspise med en utgått term. Mitt forslag er altså, boknorsk.

Snakk dialekt, skriv boknorsk eller nynorsk.
Det er nok tenkt, mht. terminologi, at begrepet målform ligger for tett opp til termen målføre – altså dialekt. Jeg skal ikke her legge opp til en debatt om dialektbruk og målføre (muntlig eller skriftlig), men registrerer at flere som er motstandere av begrepsendringen fremhever – gitt de mange valgfrie formene som er tillatt innen våre to skriftvarianter, bokmål og nynorsk –  at de ligger for tett opptil hverandre til å kunne betegnes som separate språk.  Og noen vil kanskje si, like lite som språkene innen Skandinavia.

Sett utenfra, kunne det argumenteres godt for at de tre variantene av nordisk som vi finner i Danmark, Norge eller Sverige strengt tatt er dialektvariasjoner på linje med de vi finner internt i vårt eget land. En Vestfold- eller Østfold- ungdom vil sannsynligvis lettere forstå en svenske fra Strømstad enn en landsmann fra Voss.
[Om vi ser på språktrendene som daglig kommer til uttrykk rundt oss, ikke minst på sosiale medier og kanskje tydeligst hos den oppvoksende slekt – er det bevegelser i gang som mange vil si går i gal retning. Svenske og danske ungdommer slår over på engelsk i møte med en del norsktalende.  På tilsvarende vis har våre nye landsmenn utfordringer, både muntlig og skriftlig.
I noen deler av landet skriver mange Facebook’ere på dialekt for å understreke sin geografiske tilknytning heller enn å holde seg til de vedtatte, norske skriftnormene. At akademikere som ønsker å delta i internasjonale fagfellesskap, prioriterer engelsk ved publisering er lett å forstå. Men mange unge tyr også til engelsk, og velger vekk innarbeidede, norske ord.  Vi hører daglig at f.eks. ordet barna byttes ut med ‘kidsa’. ]
Det kunne trenges at folket samles under parolen: snakk forståelig, norsk  dialekt og skriv boknorsk eller nynorsk – i Norge

In mid. November 2022, The Magazine of the North American Jules Verne Society displays on the front page, a Norwegian 1919-edition of Verne’s «Jorden rundt paa 80 dager» [Around the world in eighty days]. This translation came out shortly after the end of the union-years in Scandinavia , therefore being one of the first editions not written in the Danish language.

Then, as my copy arrives the mailbox – almost simultaneously, on the internet….

At the same time, JV forum members, Terry Harpold [USA] and Garmt de Vries-Uiterweerd [Netherlands] publish on Blogspot their 47th installment of their 80 day tour of Google translations – like the childrens’ game of ‘Chinese whispers’ – by nov. 17 arriving at letter ‘N’:
«Le Tour du numéro 7 de Saville-row en 80 traductions»
[visit: https://80traductions.blogspot.com/
–  «in celebration of the 150th anniversary of Phileas Fogg’s tour of the world,
and in celebration of the rich diversity in languages spoken along the path of his trip and beyond, we have selected the first chapter of Le Tour du monde en quatre-vingts jours, in which Fogg and his manservant Passepartout are introduced to the reader and the voyage that the novel’s title promises is just about to begin. Using Google Translate, we will run the text of the chapter through a series of successive machine translation.»
–
BUT unfortunately, the 80 languages available on the G.translation -list did not include Norwegian…

So, therefore here it is  😉
Verne’s first page of ‘Around the world’ – through the Google machine, ‘translated’ into Norwegian, can now be studied on subpage
[Last installment was, 17 November, 2022, Day 47: From Marathi to Nepali… to French]

Når dette skrives, i november 2022, er det eksakt 150 år siden Jules Verne sendte sin fiksjonsfigur Phileas Fogg ut på det som den gang var en rekordrask ferd jorden rundt. I fortellingen var reisen lagt til året 1872, samme år som fortellingen første gang kom på trykk, som føljetong i den franske avisen «Le Temps».

Phileas Fogg og hans tjener Jean Passepartout forlot London den 2. oktober, etter å ha inngått et veddemål om å gjennomføre reisen på mindre enn 80 dager. På tross av en rekke forviklinger underveis greide de å være tilbake der de startet allerede etter 79 døgn. Ved førstegangs publisering sørget forfatteren for å la datoen for Foggs tilbakekomst sammenfalle med den dagen da siste del av føljetongen sto å lese i avisen – den 22. desember 1872.

I bokversjon kom romanen ut på P.J. Hetzels forlag i Paris måneden etter, i januar 1873. Jules Verne som fra tidligere hadde erfaring fra musikkteater laget allerede i 1874 en sceneversjon av fortellingen. Denne ble tidlig vist på norske teaterscener [note], lenge før romanteksten ble oversatt og gjort tilgjengelig i Norge. Første gang et norsk publikum kunne lese fortellingen var i 1882, og da lik den franske førstegangspubliseringen som magasinføljetong, i «Folkebladet som ble utgitt av Alb. Cammermeyers forlag.

Syv år senere ønsket den amerikanske journalisten Nellie Bly å sette Vernes reiseopplegg ut i livet, og å utfordre reise-‘rekorden’ til Fogg. Denne meget selvstendige, kvinnelige reporteren – allerede kjent som undersøkende journalist – gjennomførte den til da raskeste reisen kloden rundt, på kun 72 dager. Underveis i 1889 korresponderte hun med sin avis «New York World» og hun tok seg også tid til et besøk hjemme hos Jules Verne i Amiens.

Vernes fortelling har hatt aktualitet helt opp til i dag. Sist vinter (2021) gikk en storslått adaptasjon basert på Vernes bok på TV-skjermene, med David Tennant i hovedrollen – kjent fra «Dr. Who» og «Harry Potter».  Gjennom 8 episoder, samprodusert av britisk, fransk, tysk og italiensk TV, gjenfortelles Vernes reisefortelling i en nokså fri versjon. Her reddes ikke den indiske prinsesse Aouda fra rituell bålbrenning, hun blir tvert i mot Foggs redning i stedet. Og politidetektiv Fix er ikke antagonisten som hele tiden jakter på og tidvis forsinker det han tror er bankraneren Phileas Fogg. Nei, i stedet er en annen fiksjonsfigur av samme navn blitt med i reisefølget. Vernes hovedpersoner, Passepartout og Fogg, har motvillig gått med på å ta med seg en annen reisefelle, en frigjort og insisterende kvinnelig journalist som må sies å ha flere likhetstrekk med nevnte Nellie Bly.

Også en annen reporter har satt spor etter seg langs Fogg og Vernes fotefar jorden rundt.  Den danske avisen Politiken ønsket i 1928, som en 100års markering av fødselsdagen til Jules Verne å demonstrere hvor raskt en reise kloden rundt kunne gjøres i moderne tid, uten fly. 15 åringen Palle Huld, senere journalist og skuespiller, ble valgt ut og greide turen jorden rundt – og da i motsatt himmelretning – på 44 dager. Også han rapporterte underveis hjem til avisen med tekst og bilder. I etterkant ble det bokutgivelse. Vernes barnebarn, statsadvokat Jean Jules Verne skrev etterordet til boken, som også inneholdt fotografier av Palle Huld under fjerntliggende himmelstrøk, iført et karakteristisk antrekk bestående av eplenikkers, sixpence og frakk.

Det har vært hevdet (ikke minst av Palle Huld selv) at den unge reporteren, og da høyst sannsynlig bildene i boken, var med på å inspirere tegneserieskaperen Hergé under utformingen av hans seriehelt Tintin. Tenåringsreporteren Tintin så dagens lys i 1829 – året etter at boken om Palle Hulds jorden rundt -reise kom i salg i flere land.

Og hva så? ……
Jo, fordi forbindelsen mellom den fransktalende reporter Tintin og Jules Verne, ender ikke her.
Den belgiske tegneserieskaperen (George Remi, 1907–1983) var riktignok selv ikke så villig til å erkjenne forbindelsen – det påfallende ved at temavalg for flere av de kjente Tintin-fortellingene sammenfaller med noen av Vernes mest sentrale verk. Og da ikke minst slik dette kommer til utrykk visuelt, gjennom de gjennomillustrerte utgivelsene til Jules Verne. En rekke ikonske bilder i Tintin-heftene, som for mange lesere har ledet tankene til Verne-bøker og illustrasjonene der, viser eksempelvis en månerakett, en ubåt eller en hai på havbunnen, en mystisk øy eller en høytflyvende gribb i Andesfjellene, med en av hovedpersonene hengende i klørne. [note 2]

.

[mer kommer]
———————————————————————————
[Note, om teateroppsetninger av «80 Dage omkring Jorden»:
Minst 105 forestillinger i 1876 og 1877 – i hovedstaden på både ‘Klingenberg Theater’ i Vika, ‘Eldorado’ i Torggaten 9 og ‘Nordre Samfund’, i Holsts gate
– samt på teatrene i Bergen og Trondheim.
SE avisklipp, mm. her:
https://julesgverne.wordpress.com/adaptasjoner/teaterforestillinger/
https://moesbok.com/fabelprosa-jules-verne/teaterforestillinger-i-norge-pa-1800-tallet-basert-pa-verne-fortellinger/]

[note 2: omtalt av, blant andre forfatterne Tomasi og Deligne i boken «Tintin chez Jules Verne»]
—————
– 

Leste Richter Frich,  Falch-Ytter og kanskje Hamsun – Jules Verne?
Omkring forrige århundreskifte var den franske forfatteren Jules Verne en meget berømt forfatter – også i Norge. Dette fremgår av mange avisoppslag. Forfatterens romaner gikk som avisføljetonger, og teaterversjoner av flere av fortellingene fikk stor oppmerksomhet også før romanene kom i norske bokutgaver.

I flere tekster på jules-verne.no og moesbok.com omtaler jeg visse norske personligheter som på ulike måter var i kontakt med forfatteren. Jeg har spesielt omtalt Nansen, Bennett, Boeck og Schweigaard.  Men jeg har også pekt på litterære berømtheter som helt uavhengig av kontakt er interessante å belyse gjennom sitt virke parallelt i tid. Både Tolstoi og Ibsen er født samme år som Verne og det kunne være spennende å få innsikt i hva de eventuelt visste om hverandre. (Eksakt samtidig som Vernes fortelling Michel Strogoff, Tsarens kurer kom på trykk første gang, ble Peer Gynt uroppført som teaterstykke i Christiania til nyskrevet musikk av Grieg. Samtidig gikk også den russiske forfatteren Tolstois Anna Karenina som tidsskrift-føljetong).

Som i svært mange andre land har Vernes forfatterskap også i Norge inspirert til skriving – for teater, opera og rent litterært. Temaet Verne-resepsjon i Norge, eller forskning på norske forfattere som måtte være inspirert av romanene til Jules Verne er ikke mitt felt. Men noen ganger dukker medietekster opp som hevder at, ‘forfatter NN er den norske Jules Verne’ eller at nevnte forfatters bok helt klart innehar litterære lån fra Jules Verne. I noen slike tilfeller har jeg tillatt meg å komme med utdypinger eller avklaringer.

Vi vet lite om hvilke norske forfattere fra samtiden som leste eller lot seg inspirere av Jules Verne. Jeg har tidligere kommentert at Knut Hamsun (1859-1952) som også var en av Vernes samtidige, kunne ha lest eksempelvis Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk på norsk i 1896 – eller kjente Vernes Russland-fortelling fra teateroppsetninger som fikk riktig mye avisomtale i Norge i 1884 – noen år før Hamsun la ut på sin reise i Kaukasus i 1899. Kanskje kjente han også Vernes fortelling fra det samme geografiske område – om journalisten Claudius Bombarnac  fra 1892. Det  er nemlig slik at forlaget hans, det danske Gyldendal åpenbart følte det var høyst naturlig å publisere denne (i 1904) omtrent samtidig som Hamsuns egen bok “I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien” (1903).
[Hamsuns ‘Æventyrland’ her]  [Verne: ‘Claudius Bombarnac’ her, eng.]
[les mer om ‘det eventyrlige ved reisen’ – om forlagsmedvirkning og bokhistore]
Oluf Vilhelm Falch-Ytter (1832-1914)
Den norske juristen, forfatteren og barneblad-redaktøren, Oluf Vilhelm Falch-Ytter
skrev bøker for barn og unge. Han var 4 år yngre en Jules Verne som faktisk også var jurist-utdannet. Muligens kjente nordmannen til det franske forfatterskapet, selv om svært få titler var oversatt til skandinaviske språk da han selv startet å skrive. (Fem uker i ballong hadde imidlertid kommet ut på svensk)

En av Falck-Ytters mest kjente bøker – Haakon Haakonsen. En norsk Robinson – er en fortelling om sjøreisen til en norsk gutt og ikke minst en  blindpassasjer med det engelsk-klingende navnet Mary. I boken beskrives deres kontakt med sjørøvere, et skipsforlis og opplevelser som strandet på en øde sydhavsøy. [kan leses her]

Fortellingen kom ut som føljetong i Falck-Ytters eget magasin ‘For ungdommen’ fra 1868-69 og i bokform 1873. Dette var kort tid før også en av Vernes mest kjente Robinsonader L’Île mystérieuse (1874-75) [Den hemmelighedsfulde ø] kom ut. Vernes bok var imidlertid siste bind i det vi kaller Nemo-trilogien, som vel å merke starter med romanen Les Enfants du capitaine Grant (Kaptein Grants barn) og kom ut som føljetong i familiemagasinet til Vernes forlegger Hetzel: ‘Magasin d’Éducation et de Récréation’ fra 1865 til 1867.  (svensk utg. 1872)Publiseringstidspunktet er vesentlig. Vernes bok om barna til den skotske Kaptein Grant – Robert og Mary – kom med andre ord ut på fransk året før Falch-Ytters Robinson-fortelling startet som føljetong i Norge. Og fortellingene har påfallende likhetstrekk: I begge tilfeller dreier det seg om barn på en lengre sjøreise til den sørlige halvkule, mytteri og sjørøveri, dette å overleve på en øde øy, og i begge fortellinger har en av hovedpersonene navnet Mary. Hos Verne var hun riktignok ikke blindpassasjer.

En blindpassasjer med bortimot likelydende navn – Marie – finner vi imidlertid i en annen mulig, Verne-inspirasjon for Falck-Ytter, men som ikke forutsetter kjennskap til fransk. Det danske magasinet «Illustreret folkeblad» (1857) trykket to år etter originalutgivelsen i Paris en oversettelse av Vernes kortfortelling: Un hivernage dans les glaces (1855). Fortellingen En overvintring i isen handler om en lengre sjøreise på leting etter franske fangstmenn som er savnet utenfor kysten av Nord-Norge. Med på toktet nordover er blant andre den unge Marie som har sneket seg med.  Akkurat som hos Falck-Ytter er hun blindpassasjer om bord. Ekspedisjonen velger å fortsette letingen over havet utenfor Østgrønland der de avskåret fra omverdenen blir tvunget til å overvintre i isen – derav boktittelen. [Mer om boken her]

Gjert Øvre Richter Frich (1872-1845)
Bokserien om eventyreren Dr. Jonas Fjeld kom ut mellom 1911 og 1935. Den ble til i en tid preget av tekniske nyvinninger som bilen og flyet. Journalist og forfatter Richter Frich som skrev bøkene, ble (iflg. norsk biografisk leksikon) i sine unge år oppfordret av moren til lesing av historiske verk og eventyrlige romaner. På samme tid begynte de første Jules Verne -oversettelsene å komme i Norge. At Richter Frich kjente forfatterskapet er sikkert. Forfatterne Poe og Verne omtales i Jonas Fjeld-serien – eksempelvis i boken Guldaaren, en eventyrers roman fra 1912. Og i Slangeblomsten fra Magdala (1927), som foregår i (Colombia) Sør-Amerika, skriver han:
«Jules Verne, som engang beskjæftiget sig med disse jomfruelige egne, vilde gni sine øine over alle de civilisatoriske foreteelser, som nu med haard haand har slitt sløret væk for alle Magdalenaflodens mysterier.»

Det faktum at romanene til både Verne og Frich fremtidsfabulerer om samtidens tekniske nyvinninger, har fått lesere til å trekke sammenlignende slutninger.
«Mange har sammenlignet Øvre Richter Frich med den franske forfatteren Jules Verne»
[Dr.Spruce books.com]
«I beste Jules Verne stil lar Øvre Richter Frich fantasien dra av sted i dette spennende eventyret lagt noen år frem i tid. Ilmari Erkos hyperavanserte flyvende ubåt går på elektrisk energi og inneholder mange tekniske finesser som ville vært banebrytende den dag i dag»
[Storytel.no /Bokklubben.no /Bokelskere.no]

Noen skribenter har pekt på Jules Vernes undervannsbåt “Nautilus” (En verdensomseiling under havet) i et forsøk på å indikere en mulig litterær inspirasjon for den norske forfatterens fantasifulle farkoster i Jonas Fjeld -bøkene De sorte gribber (1913) og ikke minst Flyvefisken – en fortelling om en verdenskrig (1914).

Undertegnede samstemmer i at det fremstår noe påfallende hvordan forfatteren beskriver farkosten “Flyvefisken” som kan ferdes i luften, og så vel til lands som til vanns – ikke minst under vann. Og, at man i fortellingen kan ane en mulig påvirkning fra Vernes forfatterskap. Men selv ville jeg peke på to helt andre av Vernes litterære verk – der de  innholdsmessige sammenfall er en god del klarere – om vi skal tydeliggjøre en slik intertekstuell forbindelseslinje mellom Verne og Frich.
Selvfølgelig kunne en skribent godt komme til å tenke seg til et slikt fantasifartøy på egenhånd, uavhengig. Men omstendighetene og tidspunktet for de to forfatternes bokutgivelser i perioden, kan gi en indikasjon om mulig inspirasjon for Øvre Richter Frich.

[Fortsett lesning]

Walt Disney (1901-1966) var helt klart preget av Vernes visjoner og ekstraordinære reisefortellinger. Så sikker var han på at Vernes «En verdensomseiling under havet» ville egne seg som kinofilm, at han satte byggingen av Disneyland (åpnet 1955) i fare, da han i 1954 investerte store deler av sine midler på sin første filmsatsing utenfor tegnefilm-mediet – som han til da nok ikke syntes ble tatt seriøst nok av Hollywood.
[se trailer  – Disney/Verne: «20.000 Leagues under the Sea»]

…

Politimester Fiks og politidetektiv Fix (idée fixe’)
De kreative tegneserieskaperne til Disney realiserte senere hefter om innbyggerne i velkjente ‘Andeby’ (Duckburg), med klare intertekstuelle forbindelser til også andre berømte Jules Verne-fortellinger. Titlene på flere av hans verk er blitt allemannseie og er kanskje mer berømte enn forfatternavnet. Det er ikke usannsynlig at unge lesere er fullstendig ukjent med opphavet. Noen av heftene har kommet i norsk versjon, og vises under.

Skandinaviske serie-oversettere har i forlengelsen av dette (men sannsynligvis uavhengig av Disney-konsernet) spunnet videre på lesernes mulige assosiasjoner til Vernes udødelige persongalleri, ved å døpe Andebys politimester for ‘Fiks’ i Norge, og for ‘Striks’ i Danmark.
Mange (spesielt voksne lesere?) vil humre over assosiasjonene som vekkes gjennom navnevalget. Har man lest Vernes «Jorden rundt på 80 dager», vet man at antagonisten som under jordarundt -kappløpet, hele tiden forsøkte å stanse Phileas Fogg, var nettopp: politidetektiv Fix.
[Han som hadde ‘Un idée fixe’  – en fiks ide om at Fogg egentlig var bankrøver]
[For ordens skyld: Fiks/Striks heter i Disney’s ‘Duckburg’: Chief O’Hara]

Oppdagelse – Jules Verne på Folketheatret i 1884
«Publikums Nysgjerrighed synes at have været stor; Parketterne var allerede udsolgte igaar Formiddag til forhøyet og dels til dobbel pris» – skrev Aftenposten dagen etter premieren, fredag 26. september 1884

I 1896 kom Jules Verne for første gang på trykk i norsk språkdrakt – i betydningen: ikke på ‘dansk-norsk’ – som var gjeldende i unionsårene. Landsmål-oversettelsen av boken Michel Strogoff, som Martha og Rasmus Steinsvik laget for målbladet «Den 17. Mai» ble trykket som ‘utklipsforteljing’ fra januar og videre, i 1896. Kort etter magasinversjonen kom den samme oversettelsen i bokform: «Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk». Etter en rekke forkortede utgaver av romanen utover på 1900-tallet, kom verket for første gang i komplett form på norsk – med alle illustrasjoner fra originalutgaven – så sent som i 2016.

[Se alle norske utgivelser, som visuell tidslinje-oversikt]

Teateroppsetninger av Vernes fortellinger kom på skandinaviske scener fra 1876. Noen steder var det forfatterens egen adaptasjon som ble oppført. Spesielt kjent hos oss, er «80 Dage rundt  Jorden», på Klingenberg Theater i Christiania (40 forestillinger sommeren 1876 – deretter på andre scener. Den ble også oppført utenfor hovedstaden. [eks. Bergen, sept. 1877]

Takket være den senere tids digitaliseringsarbeid på flere fronter er nå stadig mer av norske, trykte medier fra denne perioden gjort tilgjengelig for forskning. Det går frem av hovedstads-avisene at Folketheatret hadde premiere på scene-versjonen av fortellingen om Tsarens budbringer og hans farefulle ferd gjennom Russland –  allerede i september 1884. Med andre ord 12 år før den trykte versjonen på norsk. Originalmanuset til teaterforestillingen bestående av 10 ‘tablåer’, var skrevet av forfatteren selv i samarbeid med Adolphe d’Ennery – og kan leses her

Anmeldelse i Aftenposten:

Anmeldelse (første del) av forestilling 26. september 1884

Etter forestillingene i hovedstaden kom «Keiserens kurer» også på teatre i andre byer.
Les om flere Verne-forestillinger og hele anmeldelsen TRANSKRIBERT på underside

J. Vernes fortelling om Michel Strogoff, Tsarens kurer
En egen artikkel om romanens tilblivelse og utgivelse  kan leses på jules-verne.no
– bl.a. om at Verne ble forsøkt kneblet i sitt forsøk på å gjøre kjent at russiske Tsar Alexander II hadde skremmende, imperialistiske planer om et Russisk storrike. (!)

Da bøkene til Jules Verne første gang kom ut (i Norge fra 1870-årene og utover), var norsk bokbransje i endring. Svært mange antikvariske bøker fra denne perioden er privatbind, dvs. kunden hadde kjøpt verket som hefte og kontaktet selv en lokal bokbinder. Utover på 1800-tallet utga forlagene etterhvert såkalte forlagsbind i tillegg til hefte-salg. Dette er gjerne innbindinger i kartong, med dekorert forside (kartonnasje) – mønstret eller med illustrasjon. Ofte var det samme bilde på forsiden av forlagsbindet som i versjonen som ble solgt samtidig i hefteversjon.

Fra 1879 til 1883, da bok- og teater-suksessene til Jules Verne fremdeles var temmelig ny i Norge, utga Kristiania-forlaget P.T.Malling et større geografisk verk signert Jules Verne. Forlagsinnbindingen av dette verket – «Jordens Opdagelseshistorie» på 3 bind – var meget påkostet, og fremstår i nordisk sammenheng som den kanskje vakreste jules Verne -utgivelsen fra forfatterens samtid, på et skandinavisk språk. [se egen presentasjon på jules-verne.no].

De store Reisers og de store Reisendes Historie, eller Jordens Opdagelseshistorie fra de ældste Tider til Udgangen af det 17de Aarhundrede.
(Découverte de la Terre. Histoire générale des grands voyages et des grands voyageurs – 1878/80)
P. T. Mallings Boghandels Forlag, Kristiania.
Oversat af B. Geelmuyden. Autoriseret udgave for Norge og Danmark. 501 s.
–
Etter at førsteutgaven var kommet i salg ble publikum også tilbudt verket i 45 hefter som man kunne abonnere på for 25 øre stykket. Skandinavisk Jules Verne -selskap (muligens heller ikke nasjonalbiblioteket?) har frem til dags dato ikke kjent til bevarte hefter.
Her vises nyoppdagede eksemplar, med subskripsjons-innbydelse og ikke minst Cammermeyers boghandels ‘magebelte’ klargjort for forsendelse til ‘bogbinder Green’ i Akersgaden, i Kristiania.