Norsk på norsk
– etterord på boknorsk for oversettelse til nynorsk 
En ny utgivelse i den til nå mest omfangsrike Jules Verne -serien på norsk er underveis. Neste bind i serien er en oversettelse fra den franske originalen til nynorsk.
Språkføringen i etterordene til samtlige av Verne -bøkene fra Bokhuset bokvennen/ Vidarforlaget, har hele veien ligget nært moderat bokmål. Dette vil også gjelde for kommende utgivelse.

Her må jeg skynde meg å tillegge, det som til nå har vært kalt bokmål. For krefter er i sving som ønsker å endre tidligere begrepsbruk. Den nye språkloven, som trådte i kraft 1. jan 2022, har temmelig sikkert gått under radaren for ‘hvermannsen’. I denne blir bokmål og nynorsk nå (av det offentlige) definert som to norske skriftspråk, og skal altså ikke lenger forstås som to målformer slik vi har vært vant til.
«Nå snakker vi ikke lenger om nynorsk og bokmål som to målformer av det norske språket, men som egne språk», sier Unn Røyneland, professor ved Senter for flerspråklighet ved UiO.

Boknorsk og nynorsk
Denne begrepsendringen får meg til å stusse og tygge på ordbruken…
For, om våre to norsk -varianter nå ikke lenger omtales (av noen i det minste) som MÅLformer, blir det vel sterkt ulogisk å fortsette å benytte betegnelsen bok-MÅL om det ene av disse norske skriftspråk-variantene? Altså dersom språkpolitikerne tenker at målform skal ut av bruk som begrep – eller hva? I så tilfelle kunne vi like gjerne innføre termene: boknorsk vs nynorsk.

Undertegnede håper at de fleste kan samstemme i at boktekster på nynorsk
– som den 11. i Jules Verne-serien – er flott, og at muntlig dialektbruk, forutsatt et allment forståelig ordforråd, er en berikelse i felleskapet. Det er ellers min spådom at dersom betegnelsen målform utgår, vil det komme et folkekrav om at også brukerne av den språkvarianten som flertallet benytter skal ha ordet norsk med i navnet. Mange vil nok nekte å la seg avspise med en utgått term. Mitt forslag er altså, boknorsk.

Snakk dialekt, skriv boknorsk eller nynorsk.
Det er nok tenkt, mht. terminologi, at begrepet målform ligger for tett opp til termen målføre – altså dialekt. Jeg skal ikke her legge opp til en debatt om dialektbruk og målføre (muntlig eller skriftlig), men registrerer at flere som er motstandere av begrepsendringen fremhever – gitt de mange valgfrie formene som er tillatt innen våre to skriftvarianter, bokmål og nynorsk –  at de ligger for tett opptil hverandre til å kunne betegnes som separate språk.  Og noen vil kanskje si, like lite som språkene innen Skandinavia.

Sett utenfra, kunne det argumenteres godt for at de tre variantene av nordisk som vi finner i Danmark, Norge eller Sverige strengt tatt er dialektvariasjoner på linje med de vi finner internt i vårt eget land. En Vestfold- eller Østfold- ungdom vil sannsynligvis lettere forstå en svenske fra Strømstad enn en landsmann fra Voss.
[Om vi ser på språktrendene som daglig kommer til uttrykk rundt oss, ikke minst på sosiale medier og kanskje tydeligst hos den oppvoksende slekt – er det bevegelser i gang som mange vil si går i gal retning. Svenske og danske ungdommer slår over på engelsk i møte med en del norsktalende.  På tilsvarende vis har våre nye landsmenn utfordringer, både muntlig og skriftlig.
I noen deler av landet skriver mange Facebook’ere på dialekt for å understreke sin geografiske tilknytning heller enn å holde seg til de vedtatte, norske skriftnormene. At akademikere som ønsker å delta i internasjonale fagfellesskap, prioriterer engelsk ved publisering er lett å forstå. Men mange unge tyr også til engelsk, og velger vekk innarbeidede, norske ord.  Vi hører daglig at f.eks. ordet barna byttes ut med ‘kidsa’. ]
Det kunne trenges at folket samles under parolen: snakk forståelig, norsk  dialekt og skriv boknorsk eller nynorsk – i Norge