En komplett, visuell oversikt over første-gangs oversettelse av Jules Verne fra norske forlag er nå underveis som interaktiv tidslinje.
Her vises forsiden av samtlige forlagsbind evt. utgivelsens tittelblad kronologisk, iflg. utgivelsesår i Norge. De foreligger et 90-talls ulike JV-oversettelser fra norske forlag, men flere av de samme titlene har vært oversatt på nytt gjentatte ganger, slik at antallet unike boktitler /utgivelser ikke er mer en 25+.
Foreliggende visuelle tidslinje speiler den norske språksituasjonen fra 1873 og til nå. Norske forlag publiserte i denne perioden bøker på dansk-norsk, landsmål, bokmål og nynorsk.
Les mer

Den bokhistoriske tidslinjen kan ses også her

Desember 2021
Fagartikkel (PJMoe)
«Verne’s Nordic journey in 1861
and it’s literary connections to “Journey to the centre of the earth”, three years later»
er nå publisert i antologi:
Rodríguez og González (ed.):
Ciencia y geografía en los Viajes extraordinarios
Comunicaciones del III Congreso Internacional Verniano,
Palma de Mallorca, España 2021
ISBN 978-84-09-33921-1
Ediciones Paganel, España 2021
–
Fagartikkelen ble presentert 11. november under den internasjonale fagkonferansen på Mallorca, som ble arrangert høsten 2021 etter å ha vært utsatt en tid under pandemien.

Resyme/Abstract og Fagartikkel er tilgjengelig fra underside

Om Heinleins ‘Gulliver’ -allusjoner til 1700tallets samfunnskritiske fantasireisefortellinger
I min bokhylle står et gammelt, slitt pocketbok-eksemplar av Robert A. Heinleins Sci.Fi. -klassiker Stranger in a strange land. Boken kom ut i 1961, i det forlaget mente var en høyst nødvendig nedredigering. At den romanen  som skulle komme til å få så inspirerende betydning for alternativister på 1960-70 tallet på begge sider av havet, hadde vært utsatt for minst like sensurerende forlagsinnblanding som Jules Verne opplevde fra Hetzel forlaget i Paris, ble jeg selv ikke klar over før i dette århundre.  Det var Robert Anson Heinleins kone som etter forfatterens død tok affære, og nærleste både originalversjonen og den publisert utgaven parallelt. Hun konkluderte med at nedredigeringen hadde vært et feilgrep – og besluttet å legge saken frem for det forlaget som i dag representerer Heinleins katalog. Her kom man frem til akkurat den samme konklusjonen, etter at også forlagsledelsen hadde foretatt en sammenlignende gjennomlesning av begge manuskriptversjonene.

Årsaken til at Heinleins utgiver i sin tid forlangte at forfatteren fjernet store deler av innholdet –  anslagsvis 25 % – var nok det det de antok ville bli leserreaksjoner over forfatterens noe frittenkende ideer om samfunn, religion, kjønn og samliv.

En fornyet lesing av romanen, og da i langversjon (1992) av boken, anbefales. Den er forøvrig tilgjengelig som lydbok via youtube [L].
Heinleins fortelling går i korte trekk ut på at et fremtidssamfunn på jorden får besøk av en ‘marsboer’, som blir nødt til å sette seg inn i jordboernes levesett. Han observerer og reflekterer, og kommer følgelig med behørige kommentarer til en rekke aspekter ved konvensjoner og vedtatte sannheter. På denne måten skaffer forfatteren seg et talerør for sine mange filosofiske betrakninger om sin egen samtid. At han her føyer seg inn i rekken av kritikere som velger å benytte fabelprosa som middel for å tydeliggjøre et utvalg diskuterbare særegenheter ved egne samfunnsforhold [som vi tar for gitt] – er han seg bevisst.

I et lengre parti  refererer han til Jonathan Swifts sterkt samfunnskritiske mesterverk Gullivers reiser (1726) og vektlegger Lemuel Gullivers besøk i fantasiverdenen ‘Laputa’ – en bystat beliggende på et fjellmassiv som ‘flyter’ oppe luften. [Del 3 kap.1:
«Men leseren vil neppe kunne forestille seg hvor forbløffet jeg samtidig var over å se en øy oppe i luften, befolket av mennesker som var i stand til (slik så det ihvertfall ut) å heve og senke den eller sette den i bevegelse fremover akkurat som de ville.» – overs. C.F. Engelstad, 1978]

Forfatteren Ludvig Holberg (1684–1754) presenterte en lignende parallell til fortellingen om Gulliver  i sin fantasireise-fortelling: Niels Klims underjordiske rejse (1741). Alle disse tre fortellingene benytter seg av det samme fortellergrepet: kritiske samfunnsbetraktninger legges i munnen på en reisende som ankommer en tenkt, fremmed verden. Swift og Holberg sender en jordboer til en fjerntliggende ukjent verden – tilsynelatende beliggende et sted på, eller inne i vår egen klode – mens Robert Heinlein forutsetter at jordboerne har skaffet seg teknologi til romreiser [NB:  boken kom ut 8 år før historiens første månelanding] og baserer fortellingen på at personen Michael Valentine Smith, en etterkommer av to astronauter på en ekspedisjon til mars, vender tilbake til moderplaneten i ung-voksen alder, etter å ha vokst opp blant marsboere. Dette gir ham et tilsvarende utenfrablikk på forfedrenes planet og dens samfunnsordninger.

Felles for forfatterne Heinlein, Holberg og Swift – er allusjoner til tidligere litterære verk, både Thomas Mores bok Utopia [ref. Holbergs fantasiland Potu – hvilket er ‘utop’ baklengs,  som et ekko av Swifts Laputa. eller Heinleins romantittel som parafraserer bibeltekst fra 2. Mosebok, kapittel 2, 22. vers – i Engelsk oversettelse: «I have been a stranger in a strange land» [For jeg er blitt en innflytter i et fremmed land].

Forøvrig kan man se (tilsiktede) allusjoner til en kjent litterær trope som går igjen i flere fantastiske fortellinger: Menneskebarnet som vokser opp blant vesener av en annen art – som Mowgli i Rudyards Kiplings (1894) The Jungle book  eller Egar R. Rurroughs: Tarzan of the Apes (1912)

Om reisefantasier og norsk bokhistorie ved forrige århundreskifte 
Hva har Knut Hamsun (1859-1952), Jules Verne (1828-1905) og Henry Rider Haggard (1856-1925) med hverandre å gjøre? Sannsynligvis temmelig lite. Men det kan se ut som om deres norske forleggere hadde sammenfallende idéer om hva tekstene fra disse forfatterne representerte hos leserne. Titlene som ble valgt for utgivelser i Norge omkring forrige århundreskifte hadde nemlig klare fellestrekk, og spilte på det eventyrlige ved eksotiske reiseopplevelser.

Lenge har jeg grublet på hva som fikk Knut Hamsun til å gi sin reiseberetning fra Kaukasus tittelen I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien da den kom ut i 1903 – fire år etter hans 
stipendiereise til Georgia/Kaukasia  i 1899.
[kan leses her] [alt. 2]

.

Nesten samtidig (1902) kom også Rider Haggards siste fortelling om eventyreren Alan Quatermain, allerede kjent fra Kong Salomos miner. Boken fikk en nærmest identisk tittel – Et Eventyrland i norsk oversettelse. Men denne gangen gjaldt betegnelsen opplevelser i Afrika, ikke Eurasia. Boken var en utgivelse i serien ‘Børnenes bogsamling’, med kortutgaver fra verdenslitteraturen. Blant de aller første i serien som hadde startet fire år i forveien, var også to av Jules Vernes romaner.

Jules Verne oversatt til norsk, til riksmål eller nynorsk var på dette tidspunktet noe helt nytt for lesere i Norge, som lenge hadde vært vant til at mye av det som var tilgjengelig av litteratur kom fra København, slik som Hamsuns I Æventyrland (Gyldendalske boghandels forlag).
I 1894 trykket utgiveren Ludv. B. Aas’ forlag en riksmålsversjon av Vernes En verdensomseling under havet – introdusert som første utgivelse i en (planlagt) rekke kalt: «Eventyrlige reiser».

To år etter kom en nynorskoversettelse av Vernes roman Michel Strogoff som føljetong i målbladet «Den 17. mai», og samme år i bokversjon. Tittelen som ble valgt for denne fantasireise-fortellingen gjennom Russland og Sibir, vektla også det eventyrlige:  Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk.

1896

Hamsun kan meget vel i 1896 ha lest den fengslende beretningen om den unge offiseren Michel og hans tilkommende, Nadia – som starter sin begivenhetsrike ferd østover med en togreise ut fra Moskva.  Hvorvidt beretningen – dersom den var kjent – inspirerte til valg av reisemål eller til ideer for skrivingen, vites ikke. Faktum er uansett at tre år etter, i 1899, satt Hamsun selv på toget ut fra Moskva, etter å ha startet sin reise i St. Petersburg.
[Vernes Russland-fortelling gjorde forøvrig suksess som teaterstykke i flere norske byer fra høsten 1884, da Hamsun grunnet sykdom returnerte til Norge fra sitt USA-opphold. Avisene fra september -84 indikerer billettpris-økning etter utsolgte hus og forestillingens eksotiserende tablåer, med dans, kor, opptog og slagscener]

Og i bokutgivelsen Et Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien forteller han sågar at han på toget møter et ungt, fransktalende forelsket par – omgitt av handelsmenn – akkurat som beskrevet i Zarens kurér, Vernes roman. Det er fristende å peke på formuleringen ‘drømt’ fra  forfatterens undertittel. Det fremgår i begge reisefortellinger at de to unge er ukjente for hverandre når de møtes om bord på toget – og i begge tilfeller beskrives han som militær – nasjonalgardist (Hamsun) eller offiser i kurérkorpset (Verne). Og, tilsvarende som i den franske fiksjonsfortellingen er deler av starten på Hamsuns bok (fra s. 9) viet beskrivelser av byen Moskva og Kreml. Begge fortellingene starter med en togreise for så å fortsette med hest og vogn. 

Hamsuns forlag, det danske ‘Gyldendalske boghandels forlag’ publiserte også Jules Verne. Og reorganisert som det norsk-danske «Nordisk forlag», trykket de en serie av Vernes reiseromaner under en likelydende vignett som den Aas hadde lansert: «Jules Verne. Eventyrlige reiser». Om vi skal dvele ved sammenfall tematisk, forfatterne imellom, er det grunn til å merke seg at det danske Gyldendal omtrent samtidig med Hamsun-utgivelsen trykket (den ikke så berømte) reisefortellingen Claudius Bombarnac fra 1892, som er en beretning om et journalistoppdrag gjennom Eurasia, med start i Tbilisi via Baku og videre østover. Til salgs i Kristiania fra 1904 (Jules Verne: Eventyrlige reiser VIII,  Kristiania – København, Gyldendalske Boghandels forlag ) . [Eng. oversettelse kan leses her]

Hamsun kom også til Tbilisi og Baku ved Kaspihavet, men han vendte hjemover herfra (via Konstantinopel). 

La det være klart:  Jeg mener ikke å hevde, og har intet belegg for å anta at Hamsun leste Jules Verne. Men, i det meget betydningsfulle bokhistoriske perspektivet …
(forholdet mellom litteraturens innhold, historie og materialitet – bl.a. dette at utgivelsesomstendigheter og ulike aspekter ved den faktiske eksemplarfremstillingen har påvirket litterære prosesser, og verkenes mottagelse mv.)
… så er det all grunn til å rette søkelyset på det faktum at det danske ‘Gyldendalske boghandels forlag’ – altså Hamsuns forlag for I Æventyrland i 1903 – åpenbart kjente til og ønsket å løfte frem for sine lesere året etter, Vernes temmelig ukjente (fremdeles) reisefortelling Claudius Bombarnac – som beskriver flere av de samme stedene som Hamsun: bl.a. Tbilisi og Baku ved Kaspihavet. Forlaget (og dermed kanskje forfatteren?) kjente åpenbart den franske utgaven fra 1892 og  sørget for å få den oversatt for det skandinaviske (DK/NO) publikum parallelt med utgivelsen av Hamsuns reiseberetning – slik jeg ser det som et tematisk apropos.

Det som sannsynligvis var den aller første bemannede luftseilas over norsk jord, fant sted allerede 25. juli 1852 – ikke i 1870
Ikke bare nasjonalbiblioteket [podcast sept. 2020 – se under] har de siste måneder blåst liv i den 150 år gamle beretningen om den franske gassballongen «La Ville d’Orleans» – som kom ut av kurs på vei ut fra det beleirede Paris, 24. november 1870 – og som etter mange timers reise nordover krasjlandet i Norge.  Også NRKprogrammet ‘Ekko’ formidlet beretningen på fengslende vis, med mange interessante innspill, gjennom to sendinger 29. og 30. oktober 2020 [L]
I november 2020 kan altså denne landingen feire 150års jubileum.

Farkostens luftseilas inn over sør-Norge og Telemark har i mange sammenhenger blitt omtalt som ‘den første luftferd over Norge’ – en betegnelse som stammer fra tittelen på en utgivelse fra 1968, forfattet av historiker Einar Østvedt (1903-1980) fra Skien.

Selve karakteristikken, dette å være ‘den første’, og som har blitt gjentatt til dato, har imidlertid vist seg å være en noe forhastet konklusjon – selv om lengden på ballongreisen var høyst oppsiktsvekkende, også i internasjonal målestokk, og all grunn til å jubileumsmarkere. Men at denne luftferden ikke var den aller første over norsk jord, forstår vi av Aasmund Olavsson Vinjes tidlige, essayistiske avistekster fra 1852, noe jeg kommer tilbake til.
.

Aftenposten 29. desember 1871 – E. Cartailhac [klikk for stor versjon]

Begivenhetene 18 år senere, omkring ballongferden til ‘La Ville d’Orleans’ som endte på Lifjell i Telemark, ble skildret året etter landingen, i Aftenposten onsdag 27. og lørdag 30. desember 1871. Teksten var oversatt fra den franske avisen Journal de Toulouse, skrevet av redaktør Émil Cartailhac på grunnlag av ballongskipper Paul Roliers muntlige beretning.

«Men saasom Vinden, der den hele Dag havde været foranderlig, syntes at have fæstnet sig i sydlig Retning med nogen Afbøjning mot Vest, var det, saafremt der ikke indtraadte nogen Forandring, muligt at forsøge Opstigningen, idet man maatte forudsette, at Ballonen vilde tage nordøstlig Retning. Uagtet faren ved en saadan Fart, var Ingeniør Paul Rollier, en af de første Grundlæggere af denne Skole af Aeronauter, som skulde yde Frankrig saa umaadelig store Tjenester, strax villig til at forsøge denne Reise, idet han antog, at han vilde falde ned i Belgien»

Detaljer omkring dette ble presentert i et fagforedrag [v/ PJ.Moe] på jubileumskonferansen for A.O.Vinjes forfatterskap [USN-Bø,Telemark] i november 2018.
       I aviser fra samtiden fremgår nemlig at flere bemannede ballongferder allerede hadde funnet sted et par tiår før 1870, og er altså skildret av blant andre Telemarkingen Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) i et par korrespondentbrev for Drammens tidende i juli og august 1852.

Julius W. Moyel

Joseph Tardini

Det Vinje refererer til her, er annonser et par ganger i avisen Christiania-Posten, der aeronaut Julius W. Moyel (1825-1898) reklamerer for ballongoppvisninger med sin gassballong «Samson», ført av ballongskipper Johs. Ignatz Lassé. Ballongen hadde Moyel kjøpt av dødsboet etter  ballongskipperens venn, Joseph Tardini (1817-1851),  som hadde forulykket med samme ballong i Øresund utenfor København i september året før.

Illustreret Nyhedsblad 1852
Ballongoppstigninger ut fra hovedstaden dette året er også veldokumentert gjennom flere andre avisreferater dengang, blant annet i Illustreret Nyhedsblad, der ballongskipper Joh. Ignaz Lassé selv forteller fra sine ‘luftreiser’ fra Fredriksborg [på Bygdø] til Sandvigen og til Maridalen
25. juli og 1. august 1852. Han beskriver grundig de praktiske forberedelsene, bl.a. produksjon av hydrogengassen til fylling av ballongen: «[…] Fyldningen med Vandstofgas. Dertil udfordres først og fremst fortrinligt, reent og ikke haardt Vand, godt porøst Jern og Vitriololje eller Svovelsyre, der holder bestemte Grader.»

I avisartikkelen forteller ballongskipper Ignaz Lassé utførlig om avgang fra Bygdø og om landing ved Dønski i Bærum:
«Min Luftreise fra Frederiksborg den 25de Juli [1852]
Paa denne Dag ophængte jeg min Ballon til Fyldning […] paa Grund af det ugunstige Veir den foregaaende Søndag var [jeg] bleven forhindret fra at foretage min første Luftreise. […]
Temmelig udmattet ved Fyldningsforanstaltningerne knyttede jeg Kl. 6 1/2 min Gondol fast til Nettet, prøvede Apparatets Bærekraft, sagde det forfamlede, forbausede Publikum Farvel, sprang munter og glad i min lille Baad og foer til Himmels, lystigt svingende min Hat. […]
Min Ballon førte meg først i sydvestlig Retning, men efterat jeg havde kastet endeel Ballast, kom jeg ind i en anden Luftstrømning; under meg laa atter Frederiksborg, men jeg var allerede i en sa betydelig høide, at jeg ikke kunde skjelne Menneskerne. […] Nu begynte jeg å se meg om etter en Ankerplads, hvilken jeg snaart opdagede, og med uhyre hurtighed ilede jeg til Jorden. […]  Stedet hvor jeg havde kastet Anker, laa i Nærheden av Gaarden Dynski, en Fjerdingsvei i Vest for Sandvigen, omtrent 2 Mile fra Frederiksborg.«
….
Den 1. august samme år, forteller ballongskipper Ignaz Lassé, at flere tusen mennesker møtte opp på Bygdø for å se ballongen «Samson» seile avsted – denne gangen i retning Maridalen – og hvordan han ble utsatt for grov kjeft fra en gårdbruker da han kastet anker og landet på et jorde:

«[…] og efterat have passeret Christiania og Akerselven med alle sine Bøininger, steg jeg efter en halv times Fart i en Høide af 7-8000 Fod ned i Maridalen og kastede Anker i en Furu. Jeg mærkede imidlertid, at jeg vilde kunne komme til at gjøre Eieren Skade, hvis jeg strax steg ned, thi jeg befandt mig her lige over en Kornager. Heldigviis kom end Mand springende til;  paa min Anmodning kastede han Ankeret løs, en Anden tog min Kugle og saaledes trak de brave Folk mig hen til det andet Sted, hvis jeg ikke feiler, en afslaaet Græsmark, hvor jeg under Tilstrømmen af Mennesker tømte og indpakkede min Ballon.

  Jeg kan dog ikke undlade at bemærke, at jeg ogsaa der paa den nøgne Mark blev ubehageligt berørt, idet sandsynligviis Gaardsfuldmægtigen i haarde Udtryk bød mig snarest muligt at skrubbe af med mine Pakkenelliker […]»
[HELE resten av avisteksten til Johannes Ignaz Lassé, kan leses her]
[Les mer om «Samson» og ballongpionerer i Norden på Wikipedia]

Annonse i Christiania Intelligentssedler – 24. juli 1852

——————-
[Foredrag om dette temaet (fra Vinje -konferansen 2018) vil etterhvert komme i digitalversjon her på 2.Moesbok].

Dramatiske ballongreiser i fakta og fiksjon – Rolier og Verne
Forhastet er også den konklusjonen som flere har trukket (selv om sammenfallene er mange) – at den franske forfatteren Jules Verne med sikkerhet hadde latt seg inspirere av akkurat denne ballongreisen fra Paris til Telemark, da han tre år etter skrev innledningskapitlet for romanen «Den hemmelighetsfulle øya», der havaristene etter å kommet seg forbi fiendens linjer i ballong, og med nød å neppe unngår å havne i havet, krasjlander på en øde øy. Det er nemlig slik at tilfellet «La Ville d’Orleans» var bare én av flere titalls dramatiske ballongreiser ut fra det beleirede Paris omkring 1870, og som havnet i eller tett på havet. Flere franske aviser skrev om disse ballonghavariene. Mer om dette i etterordet til boken Den hemmelighetsfulle øya, utgitt i Vidarforlagets Jules Verne-serie i 2018.
[Noe gjengis i utdrag på underside – Fortsett lesing  ]

Ungdomsdikt skrevet av Jules Verne i 1848 – publisert posthumt, i samlingen Poésies inedites (1989). Oversatt til norsk av PJ.Moe [se fransk/norsk tekst på egen side]
Lytt til diktet som sang her (eller på tekst-siden):

«Mysteriet med de to ballonger»
Bl.a. intervjues Nils Nordberg og Per Johan Moe om sammenfall mellom beretningen om gassballongen «La Ville d’Orleans» fra Paris, som etter å ha kommmet langt ut av kurs havnet i Telemark – og starten på Jules Vernes’ roman Den hemmelighetsfulle øya.
Lydfortellingen kan høres på NB.no – her

Da fremtidsfortellingene traff norske barn.  [Lenke NB.no]  [Video-strøm ]
[ SolumBokvennen]

Verdensrommet, atomteknikk og prinsesser fra Mars. Vi ser på de første science fiction-fortellingene for barn i Norge. Titler fra Jules Vernes serie Voyages Extraordinaires kom tidlig i dansk-norske utgaver, og disse ble også lest av de unge. Sjangeren fikk en ny gullalder i 1970-årene, og seminaret byr på en nylesning av Jon Bings fire bøker om stjerneskipet Alexandria (1975–1985).

Program

12.30 – 12.45  Velkommen

12.45 – 13.15   Da science fiction traff norske barn. En oversikt. Anne Kristin Lande og Sofie Arneberg, forskningsbibliotekarer ved Nasjonalbiblioteket

13.15 – 14.00  Jules Vernes fantasireisefortellinger på norsk. Per Johan Moe, universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

14.00 – 14.15  Visning av utstilt materiale

14.15 – 15.00  Ei nærlesing og nylesing av Jon Bings Alexandria-kvartett. Oddmund Kårevik, biblioteksjef ved Enebakk bibliotek