Leste Richter Frich, Falch-Ytter og kanskje Hamsun – Jules Verne?
Omkring forrige århundreskifte var den franske forfatteren Jules Verne en meget berømt forfatter – også i Norge. Dette fremgår av mange avisoppslag. Forfatterens romaner gikk som avisføljetonger, og teaterversjoner av flere av fortellingene fikk stor oppmerksomhet også før romanene kom i norske bokutgaver.
I flere tekster på jules-verne.no og moesbok.com omtaler jeg visse norske personligheter som på ulike måter var i kontakt med forfatteren. Jeg har spesielt omtalt Nansen, Bennett, Boeck og Schweigaard. Men jeg har også pekt på litterære berømtheter som helt uavhengig av kontakt er interessante å belyse gjennom sitt virke parallelt i tid. Både Tolstoi og Ibsen er født samme år som Verne og det kunne være spennende å få innsikt i hva de eventuelt visste om hverandre. (Eksakt samtidig som Vernes fortelling Michel Strogoff, Tsarens kurer kom på trykk første gang, ble Peer Gynt uroppført som teaterstykke i Christiania til nyskrevet musikk av Grieg. Samtidig gikk også den russiske forfatteren Tolstois Anna Karenina som tidsskrift-føljetong).
Som i svært mange andre land har Vernes forfatterskap også i Norge inspirert til skriving – for teater, opera og rent litterært. Temaet Verne-resepsjon i Norge, eller forskning på norske forfattere som måtte være inspirert av romanene til Jules Verne er ikke mitt felt. Men noen ganger dukker medietekster opp som hevder at, ‘forfatter NN er den norske Jules Verne’ eller at nevnte forfatters bok helt klart innehar litterære lån fra Jules Verne. I noen slike tilfeller har jeg tillatt meg å komme med utdypinger eller avklaringer.
Vi vet lite om hvilke norske forfattere fra samtiden som leste eller lot seg inspirere av Jules Verne. Jeg har tidligere kommentert at Knut Hamsun (1859-1952) som også var en av Vernes samtidige, kunne ha lest eksempelvis Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk på norsk i 1896 – eller kjente Vernes Russland-fortelling fra teateroppsetninger som fikk riktig mye avisomtale i Norge i 1884 – noen år før Hamsun la ut på sin reise i Kaukasus i 1899. Kanskje kjente han også Vernes fortelling fra det samme geografiske område – om journalisten Claudius Bombarnac fra 1892. Det er nemlig slik at forlaget hans, det danske Gyldendal åpenbart følte det var høyst naturlig å publisere denne (i 1904) omtrent samtidig som Hamsuns egen bok “I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien” (1903).
[Hamsuns ‘Æventyrland’ her] [Verne: ‘Claudius Bombarnac’ her, eng.]
[les mer om ‘det eventyrlige ved reisen’ – om forlagsmedvirkning og bokhistore]
Oluf Vilhelm Falch-Ytter (1832-1914)
Den norske juristen, forfatteren og barneblad-redaktøren, Oluf Vilhelm Falch-Ytter
skrev bøker for barn og unge. Han var 4 år yngre en Jules Verne som faktisk også var jurist-utdannet. Muligens kjente nordmannen til det franske forfatterskapet, selv om svært få titler var oversatt til skandinaviske språk da han selv startet å skrive. (Fem uker i ballong hadde imidlertid kommet ut på svensk)
En av Falck-Ytters mest kjente bøker – Haakon Haakonsen. En norsk Robinson – er en fortelling om sjøreisen til en norsk gutt og ikke minst en blindpassasjer med det engelsk-klingende navnet Mary. I boken beskrives deres kontakt med sjørøvere, et skipsforlis og opplevelser som strandet på en øde sydhavsøy. [kan leses her]
Fortellingen kom ut som føljetong i Falck-Ytters eget magasin ‘For ungdommen’ fra 1868-69 og i bokform 1873. Dette var kort tid før også en av Vernes mest kjente Robinsonader L’Île mystérieuse (1874-75) [Den hemmelighedsfulde ø] kom ut. Vernes bok var imidlertid siste bind i det vi kaller Nemo-trilogien, som vel å merke starter med romanen Les Enfants du capitaine Grant (Kaptein Grants barn) og kom ut som føljetong i familiemagasinet til Vernes forlegger Hetzel: ‘Magasin d’Éducation et de Récréation’ fra 1865 til 1867. (svensk utg. 1872)
Publiseringstidspunktet er vesentlig. Vernes bok om barna til den skotske Kaptein Grant – Robert og Mary – kom med andre ord ut på fransk året før Falch-Ytters Robinson-fortelling startet som føljetong i Norge. Og fortellingene har påfallende likhetstrekk: I begge tilfeller dreier det seg om barn på en lengre sjøreise til den sørlige halvkule, mytteri og sjørøveri, dette å overleve på en øde øy, og i begge fortellinger har en av hovedpersonene navnet Mary. Hos Verne var hun riktignok ikke blindpassasjer.
En blindpassasjer med bortimot likelydende navn – Marie – finner vi imidlertid i en annen mulig, Verne-inspirasjon for Falck-Ytter, men som ikke forutsetter kjennskap til fransk. Det danske magasinet «Illustreret folkeblad» (1857) trykket to år etter originalutgivelsen i Paris en oversettelse av Vernes kortfortelling: Un hivernage dans les glaces (1855). Fortellingen En overvintring i isen handler om en lengre sjøreise på leting etter franske fangstmenn som er savnet utenfor kysten av Nord-Norge. Med på toktet nordover er blant andre den unge Marie som har sneket seg med. Akkurat som hos Falck-Ytter er hun blindpassasjer om bord. Ekspedisjonen velger å fortsette letingen over havet utenfor Østgrønland der de avskåret fra omverdenen blir tvunget til å overvintre i isen – derav boktittelen. [Mer om boken her]
Gjert Øvre Richter Frich (1872-1845)
Bokserien om eventyreren Dr. Jonas Fjeld kom ut mellom 1911 og 1935. Den ble til i en tid preget av tekniske nyvinninger som bilen og flyet. Journalist og forfatter Richter Frich som skrev bøkene, ble (iflg. norsk biografisk leksikon) i sine unge år oppfordret av moren til lesing av historiske verk og eventyrlige romaner. På samme tid begynte de første Jules Verne -oversettelsene å komme i Norge. At Richter Frich kjente forfatterskapet er sikkert. Forfatterne Poe og Verne omtales i Jonas Fjeld-serien – eksempelvis i boken Guldaaren, en eventyrers roman fra 1912. Og i Slangeblomsten fra Magdala (1927), som foregår i (Colombia) Sør-Amerika, skriver han:
«Jules Verne, som engang beskjæftiget sig med disse jomfruelige egne, vilde gni sine øine over alle de civilisatoriske foreteelser, som nu med haard haand har slitt sløret væk for alle Magdalenaflodens mysterier.»
Det faktum at romanene til både Verne og Frich fremtidsfabulerer om samtidens tekniske nyvinninger, har fått lesere til å trekke sammenlignende slutninger.
«Mange har sammenlignet Øvre Richter Frich med den franske forfatteren Jules Verne»
[Dr.Spruce books.com]
«I beste Jules Verne stil lar Øvre Richter Frich fantasien dra av sted i dette spennende eventyret lagt noen år frem i tid. Ilmari Erkos hyperavanserte flyvende ubåt går på elektrisk energi og inneholder mange tekniske finesser som ville vært banebrytende den dag i dag»
[Storytel.no /Bokklubben.no /Bokelskere.no]
Noen skribenter har pekt på Jules Vernes undervannsbåt “Nautilus” (En verdensomseiling under havet) i et forsøk på å indikere en mulig litterær inspirasjon for den norske forfatterens fantasifulle farkoster i Jonas Fjeld -bøkene De sorte gribber (1913) og ikke minst Flyvefisken – en fortelling om en verdenskrig (1914).
Undertegnede samstemmer i at det fremstår noe påfallende hvordan forfatteren beskriver farkosten “Flyvefisken” som kan ferdes i luften, og så vel til lands som til vanns – ikke minst under vann. Og, at man i fortellingen kan ane en mulig påvirkning fra Vernes forfatterskap. Men selv ville jeg peke på to helt andre av Vernes litterære verk – der de innholdsmessige sammenfall er en god del klarere – om vi skal tydeliggjøre en slik intertekstuell forbindelseslinje mellom Verne og Frich.
Selvfølgelig kunne en skribent godt komme til å tenke seg til et slikt fantasifartøy på egenhånd, uavhengig. Men omstendighetene og tidspunktet for de to forfatternes bokutgivelser i perioden, kan gi en indikasjon om mulig inspirasjon for Øvre Richter Frich.
…
I min bokhylle står et gammelt, slitt pocketbok-eksemplar av Robert A. Heinleins Sci.Fi. -klassiker Stranger in a strange land. Boken kom ut i 1961, i det forlaget mente var en høyst nødvendig nedredigering. At den romanen som skulle komme til å få så inspirerende betydning for alternativister på 1960-70 tallet på begge sider av havet, hadde vært utsatt for minst like sensurerende forlagsinnblanding som Jules Verne opplevde fra Hetzel forlaget i Paris, ble jeg selv ikke klar over før i dette århundre. Det var Robert Anson Heinleins kone som etter forfatterens død tok affære, og nærleste både originalversjonen og den publisert utgaven parallelt. Hun konkluderte med at nedredigeringen hadde vært et feilgrep – og besluttet å legge saken frem for det forlaget som i dag representerer Heinleins katalog. Her kom man frem til akkurat den samme konklusjonen, etter at også forlagsledelsen hadde foretatt en sammenlignende gjennomlesning av begge manuskriptversjonene.
Heinleins fortelling går i korte trekk ut på at et fremtidssamfunn på jorden får besøk av en ‘marsboer’, som blir nødt til å sette seg inn i jordboernes levesett. Han observerer og reflekterer, og kommer følgelig med behørige kommentarer til en rekke aspekter ved konvensjoner og vedtatte sannheter. På denne måten skaffer forfatteren seg et talerør for sine mange filosofiske betrakninger om sin egen samtid. At han her føyer seg inn i rekken av kritikere som velger å benytte fabelprosa som middel for å tydeliggjøre et utvalg diskuterbare særegenheter ved egne samfunnsforhold [som vi tar for gitt] – er han seg bevisst.
I 1894 trykket utgiveren Ludv. B. Aas’ forlag en riksmålsversjon av Vernes En verdensomseiling under havet
2. Moes bok 