I Phileas Foggs London – på 104 Pall Mall og nr. 7 Savile Row
At Jules Verne aldri reiste og utelukkende baserte seg på boklige forstudier når han skrev sine reisefortellinger, er en myte som har vært gjentatt ved flere anledninger. Men hans kanskje mest berømte bok, «Jorden rundt på åtti dager» er et eksempel på at idé, inspirasjon og kilder til et romanprosjekt like gjerne kunne komme fra egne opplevelser som gjennom lesing. For, selv om forfatteren aldri foretok seg noen reise hele kloden rundt slik som hans fiksjonsfigur Fogg, er eksempelvis beskrivelsene fra England (og Amerika) delvis bygget på egne reiseinntrykk.
Jules Verne fikk gjennom et tyvetalls besøk meget godt kjennskap til de britiske øyer – og ikke minst til London og Liverpool – som jo begge er steder han omtaler i denne romanen. Ved flere anledninger seilte forfatteren over kanalen fra Frankrike i egen båt.
De aller første linjene av Jorden rundt på åtti dager plasserer hovedpersonen Phileas Fogg i en reell bygning på en faktisk adresse i hjertet av London – innen gangavstand fra herre-klubben hans på 104 Pall Mall ved St. James’ Park. Begge stedene besøkte vi i desember 2013.
Vernes stedsangivelser eksisterer i virkeligheten. Riktignok er Sheridans hus (ref. boksitat under) i Savile Row, erstattet av nybygg, i det som i dagens London omtales som ‘skreddergaten’ – men ærverdige ‘Reform-club’ på 104 Pall Mall, er og blir uforanderlig, noe som bidrar til fortellingens preg av ekthet. Uansett, i motsetning til sin forfatter, har ingen personlighet lik FiksjonsFiguren Phileas Fogg frekventerte noen av stedene. Og aldri spaserte han, de av Jules Verne imaginært oppmålte «cinq cent soixante-quinze» (575) skrittene mellom de to London-adressene…..
Det gjorde derimot VI.
(Til sammenligning: Tilsvarende er ikke mulig for lesere som forsøker å oppsøke det faktiske stedet der mesterdetektiven Sherlock Holmes angivelig oppholdt seg. 221b Baker Street eksisterte ikke på forfatter Conan Doyles tid.)
En l’année 1872, la maison portant le numéro 7 de Saville-row, Burlington Gardens – maison dans laquelle Sheridan mourut en 1814 –, était habitée par Phileas Fogg, esq., l’un des membres les plus singuliers et les plus remarqués du Reform-Club de Londres, bien qu’il semblât prendre à tâche de ne rien faire qui pût attirer l’attention. A l’un des plus grands orateurs qui honorent l’Angleterre, succédait donc ce Phileas Fogg, personnage énigmatique, dont on ne savait rien, sinon que c’était un fort galant homme et l’un des plus beaux gentlemen de la haute société anglaise. On disait qu’il ressemblait à Byron – par la tête, car il était irréprochable quant aux pieds –, mais un Byron à moustacheet à favoris, un Byron impassible, qui aurait vécu millans sans vieillir.»
(kap. 1 Jules Verne, 1872)
En voksen modelleser?
Det faktum at så vidt mange Verne-oversettelser er publisert som tilrettelagde barne- og ungdomsutgaver i kortversjon, kan tyde på at forlagene har tenkt at forfatterens fortellinger var
spesielt egnet for de yngste. Dette har gjort en rekke av bøkene til ungdomsklassikere. Men ser vi på hele forfatterskapet under ett, er det imidlertid grunn til å spørre: Skrev han spesielt for yngre lesere, egentlig?
Riktignok ville Paris-forleggeren P.J. Hetzel at fortellingene skulle kunne trykkes i familiebladet Le Magasin d’éducation et de récréation i forkant av bokutgivelsene. Og det er ikke noen tvil om at mange unge har latt seg fenge – kanskje spesielt av de bøkene som i motsetning til fortellingen om Fogg og Passepartout, introduserer en teknisk nyvinning eller reiser inn i det ukjente. Men nettopp denne romanen kan indikere at forfatteren så for seg en temmelig erfaren leser når han valgte formuleringer, utelatelser eller utdypinger. Og som nevnt innledningsvis ble da også akkurat denne fortellingen første gang trykket med
henblikk på et mer voksent publikum – da den gikk som avisføljetong i den franske avisen «Le Temps» i november og desember 1872. Forfatteren sørget for at reisen som i fortellingen starter 2. oktober – endte eksakt samtidig som siste del gikk i trykken, 22. desember 1872. Som bok kom verket ut i Paris måneden etter – 30. januar 1873 – med tittelen Le Tour du monde en quatre-vingts jours.
Vi kaller det gjerne tekstens modelleser – dette at en forfatter har skrevet inn i teksten et leserforbilde, og dermed gitt en slags anvisning for mottageren om hvordan «antennene» best bør innstilles for å få fullt utbytte av verket. Noe slikt ser vi helt i starten av fortellingen, under presentasjonen av Phileas Fogg. Her indikerer Verne hva slags leser han henvender seg til. Uten noen utdypende forklaringer fletter han inn henvisninger til litterære berømtheter som Byron og Sheridan. Her forutsetter Verne et belest og velorientert publikum. En mottager som kjenner til den irske dramatikeren Richard Brinsley Sheridan (1751–1816) og til romantikkens store heltefigur George Gordon Lord Byron(1788–1824) – dikteren som skrev Don Juan, og ellers var kjent som frihetskjemper, eventyrer og bohem.
[Note: Verne forveksler tilsynelatende husnummer (7) med dødsår (14).
Sheridan bodde i virkeligheten i nummer 14 og døde i 1816.]
Leseren får altså en fyldig presentasjon av hovedpersonen i bokens første avsnitt. Men da eksempelvis «Børnenes Bogsamling» valgte å adaptere teksten for sin målgruppe i 1899,47
så man behovet for å velge en sterkt amputert løsning:
For vel 20 aar siden bodde der i Kongens gate nr. 7 i London en herre ved navn Fileas Fogg. Han var en vakker og dannet mand, men ellers en underlig skrue som ingen kunde bli klok paa. Han var ugift og bodde helt for seg selv i det store hus, med en tjener til at opvarte sig.»
( «Jorden rundt I 80 dage» – paa norsk ved Kr. Hauglid – Kristiania,
Udgivet af «Børnenes Bogsamling»)
Fagartikkel (PJMoe) «Intertextuality and Verne’s Norway – the origin of Un Billet de Loterie» er nå publisert i antologi. Bidragsyternes fagtekster blir gjengitt på engelsk og spansk. I: Jules Verne, Ciencia, literatura e imaginación ISBN 978-84-606-5890-0
Februar 2015, Vidarforlaget/Bokhuset Bokvennen:
2. Moes bok 