Jules Vernes roman om Michel Strogoff, Tsarens kurér
– for første gang i komplett norsk oversettelse.
Oversatt av Tom Lotherington
Etterord av Per Johan Moe
Den berømte romanteksten om Tsarens kurér kommer i desember 2016 i nyoversatt, fullillustrert utgave på Vidarforlaget. Denne fortellingen har vært utgitt i Norge 10 – 15 ganger tidligere, men aldri i uforkortet form – med alle originalutgavens illustrasjoner gjengitt slik som her.
[omtalt i Dagbladet 17.01.2017]
2016-utgaven – til salgs i nettbokhandel
.
Zarens kurér – den første Verne -fortelling på norsk
I etterordet til 2016-utgaven omtaler jeg bakgrunnen for romanen, multimodalitet og litt norsk bokhistorie. Den aller første gangen Vernes roman om Michel Strogoff kom på trykk (Zarens kurér 1896) i Norge, var skriftspråket fremdeles sterkt påvirket av dansk. Jules Verne hadde da allerede skrevet 14 romaner i serien Voyages Extraordinaires, men boken om tsar-kureren var den 5. av disse titlene som ble utvalgt for norsk utgivelse. I etterordet til 2016 -utgaven omtales 1896 -utgaven spesielt, for det var den første Jules Verne boken i Norge som ikke hadde en dansk-‘norsk’ språkdrakt, den var skrevet på landsmål.
Språklig sett var slutten av unionsårene en brytningstid med debatter om den videre utvikling av norsk skriftspråk. Ivar Aasen (1813-1896) arbeidet med utviklingen av landsmål opp mot 1850-tallet – det som senere ble kalt nynorsk.
Som et ledd i kampen for nynorsken startet pressemannen Rasmus Steinsvik (1863-1913) målbladet Den 17de Mai. Dette kom ut tre ganger i uken. Noe av formålet var å gjøre tilgjengelig nyoversatt litteratur på landsmål. Visjonen ble uttrykt slik:
Ei sers vigtug grein av den norske maalreisingi er det aa faa umsett paa norsk dei beste bøkerne i den utanlandske bokheimen. Skal eit folk halda seg paa høgd med si tid, so kann det ikkje stengja seg ute fraa dei straumdrag som ovrar seg ute i den store verdi. (Anton Aure 1916)
Kort etter oppstarten i 1894, sammen med sin fremtidige kone Marta Steinsvik (1877-1950), oversatte redaktøren «Michel Strogoff» og erklærte at fortellingen skulle komme som føljetong i bladet: «Den vidgjetne romanen av Jules Verne skal fraa nyaar koma som utklipningsforteljing». Den oversatte romanen kom på trykk i det nystartede bladet lørdag, 4. januar 1896 og som vi forstår var tanken at leserne skulle få samle kapitlene fortløpende. Sideoppsettet i avisen var tilrettelagt slik at det var mulig å få med seg spaltene med romantekst på begge sider av utklippene. [Se lenke] Det samme året var fortellingen tilgjengelig i bokform fra S. & Jul Sørensens Bogtrykkeri i Oslo. [Les på nb.no]
Da Jules Verne skrev boken, var tematikken – et hypotetisk tartaropprør i Sibir – et meget hett tema i forlaget Hetzel. Romanens plot er inspirert av Tsarens anekteringer og ekspansive fremferd i khanatene syd for Sibir omkring 1873. Forfatterens manus ble sterkt sensurert av forleggeren for ikke å sette regimet til Tsar Alexander II i et negativt lys. I etterordet kommenterer jeg at forfatterens kalender-referanser i romanen kan leses som allusjoner til sin egen roman om fra fire år før: Jorden rundt på 80 dager. Felles for begge fortellingene er 2. oktober og en reise som varte 79 dager – sannsynligvis også året 1872.
# Per Johan Moe desember 2016
.
PS. [2024] ang. Verne på nynorsk:
At Vernes fortelling kom ut på nynorsk også etter 1896, fremgår av tidslinje over utgaver av romanen. Norsk Barneblads forlag utga i 1933 og 1945 (2. opplaget), en forkortet versjon oversatt av Inger Hagerup. Og Steinsviks landsmåls-oversettelse kom ut på nytt – i modernisert nynorsk – på Fonna forlag i 1969.




I bokens etterord kommenterer jeg forfatterens skepsis til ballongen som fremkomstmiddel. Samtidig vektlegger jeg fortellingens klare inspirasjonselementer fra Edgar Allan Poes fiksjonstekst ‘The Balloon Hoax’. Begge fortellingene omhandler en ballong ved navn «Victoria». Vernes roman ble påbegynt halvåret etter at forfatteren kom tilbake etter en reise til Norge. Kanskje forfattervisjoner fra hans fem uker i Norden forløste Fem uker i ballong. [


Februar 2015, Vidarforlaget/Bokhuset Bokvennen: